Gammel, grov furu i bjørkeskog med store mengder ulvelav (Letharia vulpina). Området som er foreslått vernet som naturreservat har Nord-Europas rikeste forekomster av ulvelav.

Fargemyske er en Øst-Europeisk og Vest-Sibirsk plante i maurefamilien, som vokser i lysåpne tørrbakker, kalkberg og hei. Arten var tidligere bare kjent viltvoksende ved Østensjøvannet i Oslo. Det ble imidlertid ikke gjenfunnet her etter 1937. Man regnet arten lenge som utryddet fra Norge, inntil noen få individer ble funnet på Jeløya i 2005. Dette er i dag eneste kjente voksested for arten i Norge. Bildet viser blomster av fargemyske, som besøkes av en liten sommerfugl.

Allemannsretten står sterkt både for bærplukkere og andre som ønsker å høste av naturen. I Nord-Norge er det imidlertid spesielle regler for multeplukking. I Nordland, Troms og Finmark er det forbudt å plukke multer på det som kalles «multebærland» dersom grunneier har nedlagt uttrykkelig forbud mot det (jf. Friluftsloven § 5). Det er viktig at grunneieren merker plukkeforbudet tydelig. Turgåere skal ikke være usikre på om det er lov å plukke multer der de går. Multebærland er et område av noe størrelse og med en viss rikholdighet slik at utnyttelsen av bærene der har økonomisk betydning for grunneieren. Uavhengig av et slikt uttrykkelig forbud kan allmennheten alltid plukke multer som spises på stedet. Hvis du er i Finnmark, men ikke bor der, har du bare lov å plukke multer til egen husholdning.

Kulturlandskapsplanten marianøkleblom (Primula veris) forsvinner hvis ikke oppslag av unge løvtrær fjernes, slik at lyset slipper ned.

Bitterbergknapp er en nøysom plante som er vanlig på berg, tørrbakker, grusstrender og andre tørre, åpne områder.

Åpen grunnlendt kalkmark med et stort mangfold av engplanter, bla. aksveronika, smørbukk og smaltimotei. Dette er ofte svært artsrike miljøer med med forekomst av truede arter.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på bjørk i fjellbjørkeskog.

Myrstjerneblom er knyttet til rikmyrer, riksumper og indre del av brakkvassenger i låglandet, vesentlig på Østlandet. Her fra sumpskog i strandsonen til Mjøsa.

Fagerfredløs er en fremmed hageplante som lett sprer seg ut i naturen og danner tette bestander som effektivt konkurerer ut naturlig vegetasjon.

Bildet viser sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Storengkall i artsrik slåtteng. Arten finnes gjerne i gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel. Slike artssamfunn er sårbare for moderne driftsformer og kunstgjødsel.

Den svært småvokste pusleplanten firling på rike mudderbanker langs Selbusjøens bredder. Arten forekommer spredt i på Østlandet , og langs kysten til Nordland. Arten finnes spredt i vannkanten og langs bredden av både stillestående og svakt rennende ferskvann. Kalkfattige og middels kalkrike lokaliteter.

Hareunge som trykker i lyngen når fotografen nærmer seg. Hare er en stor gnager som veier 2,5-5 kg som voksen. Den har karakteristisk utseende med lange og kraftige forbein og lange ører. Om sommeren har alle populasjonene pels i forskjellige bruntoner. Der det er snø om vinteren skifter haren til hvit vinterpels. Hare er et nattaktivt dyr som er utbredt over hele Norge. Den er finnes forøvrig nesten over hele Fennoskandia og helt til østlige Sibir.

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterkt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme. Her sitter den på en ryllik.

Cyanobakterier eller blågrønnalger er fotosyntetiske bakterier som opptrer naturlig i ferskvann, saltvann og i jord. Man antar at de er blant de eldste organismer på kloden, og at de derfor har hatt tilstrekkelig tid til å tilpasse seg mange typer vann. Cyanobakterier er ekstra konkurransedyktige i næringsrikt vann og kan fortrenge andre organismer. Under optimale betingelser, slik som her, kan cyanobakteriene utvikle masseforekomst. Vannet får da en grønn, blågrønn, brun eller rød farge. Dette kalles algeoppblomstring. Cyanobakterier kan produsere toksiner (gift- stoffer) og lukt- og smaksstoffer. Kontakt med toksinene kan gi hudirritasjoner og forgiftninger når de opptrer i store konsentrasjoner. Kilde: NIVA, FHI

Strandtorn er en flerårig urt, uten vegetativ formering, men med frøreproduksjon. Fruktene spres trolig omtrent bare med havstrømmer. Arten vokser på åpne, ustabile sandstrender, ofte i tilknytning til sanddyner. Strandtorn hadde en av sine største bestander i landet på Jomfruland. De senere årene er har den gått tilbake.

Åpen grunnlendt kalkmark med store mengder krattlant. Dette er ofte svært artsrike miljøer med forekomst av truede arter.

Bildet viser en gjøkhumle på rødknapp. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Naturlige blomsterenger er viktige miljøer for pollinerende insekter i bymiljøer. Bildet viser en fargerik eng dominert av kløverplanter inntil forskningsparken ved Blindern i Oslo. Her er det bl.a. funnet to truede humlearter.

Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Nakholmen i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.