Legesteinfrø Lithospermum officinale vurderes som nær truet (NT) fordi den har et begrenset antall forekomster og en trolig fragmentert utbredelse i kombinasjon med tilbakegang. De fleste forekomstene er isolerte og virker relikte, kanskje fra postglasial varmetid, mens spredningsevnen og spredningsdistansen ikke vurderes å være svært stor. Den er knyttet til rik lauvskog og barskog, med noen forekomster i skogkanter og noen få på skrotemark i tettbygde strøk.

Grenmarasal er en norsk ansvarsart, endemisk art, som kun er kjent fra Norge i hele verden. Utbredelsen er konsentrert til to delområder - Grenlandsområdet i nedre Telemark og Kristiansand, med enkelte strøforekomster i Buskerud og Aust-Agder. I begge hovedområdene er den knyttet til bergrygger som er sterkt utsatt for nedbygging, og en lang rekke forekomster er nå forsvunnet, spesielt i Grenland. Her fra kalkfuruskog i Bamble.

Nærbilde av mongolspringfrø og dens små blomster. Mongolspringfrø er en ettårig, ca 0,5 m høy fremmed art, med små blekgule blomster. Den kommer opprinnelig fra Mellom- og Øst-Asia. Planten ble i 1870-80-årene spredd fra botanisk hage i Oslo for forsøksdyrking til en rekke privathager rundt i landet. Den har trolig også etablert seg i naturen via lagringsplasser for importert tømmer og importert plantemateriale. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt miljø på relativt næringsrik, fuktig jord, særlig flommarkskog. Omfattende, tette renbestander, slik som på bildet, er vanlige. Disse kan føre til fortrengning av stedegne arter, endringer i jordbunnsforhold og økt ersjonsfare. Kilde: Artsdatabanken.

Nattsmelle er en ettårig nellik som er knyttet til kulturlandskapet. Planten har en klebrig stengel med hårete, smale blad. Den har hvite eller rosa blomster som er velluktende og åpner seg om kvelden. Nattsmelle er en fremmed art som har hatt en markert tilbakegang i Norge.

Enghumle som som sanker nektar på rødkløver. På bakfoten har den en nesten full pollenkurv. Rødkløver er en svært attraktiv næringsplante for humler. Enghumle er vår minste humleart og kan straks gjenkjennes på den karakteristiske lyse summetonen. Den vanligste formen er brunsvart med oransjerød bakstuss. Denne kan minne om andre arter med rød bakstuss. Den mer sjeldne lysegrå formen, som er svært karakteristisk, er oftest å finne i innlandet i østlige deler av utbredelseområdet. Enghumle finnes i lavlandet på Øst- og Sørlandet og er ofte svært tallrik i kystnære strøk. Kilde: Artsdatabanken

Ugjødsa slåttemark med store mengder av de kravstore plantene brudespore (Gymnadenia conopsea) og solblom (Arnica montana). Solblom er skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. Slåtteengene på plassen Mikkelsrud har en av landets største forekomster av denne verneverdige planten.

Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten produserer opptil 10000 frø som spres med vinden, det gjør at spredningspotensialet er svært stort. Arten danner ofte tette kjerr som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting. Kilde: www.sabima.no

Kubjelle er en sjelden karplante som vokser på grunnlendt kalkmark, slåtteenger og sanddyner. Bildet er fra Sandø hvor det er en masseforekomst av den.

Hvitveisblomstringen (Anemone nemorosa) i Gullkronen naturreservat like utenfor Tønsberg i Vestfold er utrolig flott på våren. Her vokser det mange grove og gamle eike- og bøketrær.

Bildet viser gjøkhumle og firflekket blomsterbukk på rødknapp. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Rødknapp med besøk av grønn metallsvermer i en artsrik slåtteng.

Veikant med en stor forekomst av kammarimjelle i blomstring. Kammarimjelle har gått sterkt tilbake de siste hundre år som følge av intensivering av jordbruket og opphør av beite og slått. Planten vokser på tørre enger, beiter, krattskog og langs aktivt skjøttede veikanter på baserik grunn. Arten er meget nær utdøen i Norge.

Turgåer tar seg en liten pause på en bugnenede multemyr.

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.

Neslesommerfugl som søker nektar på bergmynte. Bergmynte er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfuglen er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger. Her i en blomsterbed i en hage.

Almestjertvinge er en art av dagsommerfugler i familien glansvinger. Oversiden er brun og bakvingene har et lite vedheng, en «stjert». Undersiden er lysebrun med en karakteristisk, hvit W-formet strektegning. Bakvingens underside har dessuten et iøynefallende oransje kantbånd. De voksne sommerfuglene flyr fra juli til august. De oppholder seg rundt trekroner i løvskog, parker og hager med alm, men kan også være næringssøkende på blomster (her åkertistel). Larvene lever av og på alm. Arten er lokal og temmelig sjelden på Sørlandet og Østlandet nord til Hamar.. Kilder: Store Norske Leksikon og Artsdatabanken

Mogop Pulsatilla vernalis er en flerårig urt som vokser som enkeltplanter eller i små tuer. Mogop er knyttet til tørre furumoer, beitemark og rabber i fjellet.

Havstrandeng i mudderbukt dominert av planten fjæresalturt, med strandrips i forgrunnen. Dette er en uvanlig og bevaringsverdig naturtype. Slike bukter har i betydelig grad vært utsatt for ulike inngrep, som for mudring, anleggelse av småbåthavner og sandstrender. Fjæresalturt og strandrips er mindre vanlige karplanter, som vokser langs kysten fra Hvaler til Aust-Agder.

Storfebeitet kalkfuruskog med lang beitekontinuitet var tidligere en vanlig naturtype, men i dag svært sjeldent. Slike halvåpne skoger har et helt spesielt biologsmangfold knyttet til seg, både av skogsarter og mer lyselskende kulturmarksarter. Marianøkleblom som ses på bildet er typisk for halvåpen kulturmarks.

Beitemark med solblom. Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. Flere lokaliteter med solblom er imidlertid truet av for hardt beite ved at plantene ikke rekker å frø seg før de blir spist av beitedyra. Dette går ut over rekruteringen av planten pluss alle de insektene som er avhengig av solblom.