Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten.

Fjord og fjell

Runde fyr i sommernatten

Heipiplerke hekker i åpent terreng over hele landet, men er vanligst i fjellet og langs kysten. Den er som de fleste andre piplerker gråbrun spraglete, og er svært lik trepiplerke. Heipiplerke er en av de fuglene som oftest er vert for gjøkunger. Den overvintrer i Sør- og Vest-Europa. Bildet viser heipiplerke på en stein i høyfjellet.

Ulovlig vannscooterkjøring i Færder nasjonalpark. Vannscootere er blitt mer og mer vanlig langs kysten vår.

Junkerbregne (Polystichum braunii) er en bregne som vokser i løv- og barskoger og gjerne på baserik grunn. Her er den fotografert i en nøkkelbiotop like ved Semsvannet i Asker kommune.

Bekk omgitt av frodig skog med strutseving.

Ramsløk vokser i næringsrik moldjord i skyggefull løvskog. Den lukter sterkt løk og brukes bl.a. til matlaging. Ramsløk er vanlig i midtre del av Europa og i Norge finner vi den langs kysten nord til Nord-Trøndelag.

Knottblom (Microstylis monophyllos) er en orkidee som er knyttet til ekstremrike sumpskoger/myrer. Disse miljøene finner en gjerne der en har kalk i berggrunnen. Gjennom mange tiår har slike lokaliteter blitt grøftet og drenert og leveområdene er derfor blitt sterkt redusert i antall. Her er den fotografert i Ultvedttjern naturreservat.

Ulovlig vannscooterkjøring i Færder nasjonalpark. Vannscootere er blitt mer og mer vanlig langs kysten vår.

Arbeider av kløverhumle søker etter nektar på rødkløver. To midd, som er synlige nederst på mellomkroppen, parasiterer på humla. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken

Lynghumle og flue som sanker nektar på gullris. Gullris er en verdifull næringsplante for humler og andre insekter. Lynghumle er en forholdsvis liten humle som er utbredt og vanlig i områder med mye røsslyng fra kysten og opp til fjellet. Den har fargetegninger som hagehumle, men skiller seg fra denne på kort og bredt ansikt og kortere tunge. Kilde: Artsdatabanken.

Araneus quadratus er en nær slekning av den mer kjente korsedderkoppen, i gruppen hjulspinnere. Araneus quadratus er en ganske stor og kraftig bygd edderkopp. Bakkroppen hos hunnen er stor og kuleformet, med fire karakteristiske lyse flekker som danner en likesidig firkant/kvadrat. Arten finnes særlig på heier, sivbevokste områder og buskmark, og er utbredt over store deler av Norge. Bildet viser en hunn på blomster av åkertistel.

På Alvøyna i Øygarden kommune ligger Stureterminalen. Terminalen er en olje- og gassterminal, samt en viktig utskipningshavn for råolje og LPG. Terminalen mottar råolje og kondensat via rørledninger fra Oseberg-området og fra Edvard Grieg- og Grane-områdene.

Ålegras er en av svært få marine blomsterplanter pg den vokser på sand- eller mudderbunn i grunne områder, hvor det kan danne store undervannsenger. Ålegras vokser normalt i grunne områder, ned til ca. 10 m dyp, og på flat bunn opp mot 10° helningsvinkel. Større forekomster av undervannsenger er uvanlige og dels sjeldne og naturtypen inneholder flere spesialiserte arter og samfunn, og rødlistearter og sjeldne utforminger forekommer. Ålegrasenger og andre sjøgrasområder er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer på verdensbasis. Undervannsenger er ofte viktige næringssøkområder for sjeldne fuglearter. Menneskelige aktiviteter som forurensning og fysiske habitatødeleggelser som mudring, utfyllinger og etablering av kaianlegg er blant de mest alvorlige truslene for ålegrassamfunnene langs norskekysten. De siste årene har det vært en stor stor framvekst av matter av trådalger i ålegrasområder. Trådalgene skygger for ålegras og vil, når de dør på høsten, medføre et høyt forbruk av oksygen og forringet tilstand. Trådalgenes vekst er trolig forårsaket av overgjødsling, overfiske og global oppvarming. Kilde: http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Miljoovervakning/Kartlegging-av-natur/Kartlegging-av-naturtyper/Marine-naturtyper/Oversikt-marine-naturtyper/Alegrasenger/

Sauene er en viktig kulturlandskapspleier som bidrar til å holde det gamle kultrurlandskapet rundt Klosterruinene på Hovedøya åpent.

Kalksjøer er kalkrike innsjøer med høyt kalsiuminnhold. De aller fleste kalksjøer i Norge er forholdsvis små, med små nedbørfelt og ofte lang oppholdstid. I deler av landet ligger mange av kalksjøene i kulturlandskap med stor næringssaltavrenning. Overgjødsling er derfor en hovedtrussel mot mange kalksjøer og artene i disse. Naturtypen kalksjøer er levested for relativt mange truede og sårbare arter. Flere av disse er svært kalkkrevende og har sin utbredelse sterkt begrenset til slike sjøer. Spesielt er de fleste av Chara-artene (kransalger) sterkt kalkkrevende. Kalksjøer er en utvalgt naturtype. Bildet viser kalksjøene i Mysutjernene naturreservat.

Åpen grunnlendt kalkmark med forekomst av de kravstore plantene krattalant og smalsøte. Smalsøte har gått kraftig tilbake i Norge og finnes i dag bare på noen få lokaliteter. Arten er truet av gjengroing (opphør av beite / slått) og inngrep. Spredning av fremmede planter kan også utgjøre en alvorlig trussel.

Dronning av slåttehumle som sanker nektar på rødkløver. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Sankthansorm er tidligere kjent fra en rekke lokaliteter på Østlandet, men har i senere tid gått sterkt tilbake og kjennes i dag kun fra enkelte varme, tørre og åpne lokaliteter i Aust-Agder, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Østfold og Oppland. Billen er istand til å sende ut et egetprodusert lys (bio-luminescens). De er nattaktive og hunnen sitter i vegetasjonen og lokker til seg hannen med den lysende bakkroppen. Her er larven fotografert i Aust-Agder. Kilde: www.artsdatabanken.no