Brannpåvirket furunaturskog i lavlandet med liggende død ved. Her fra Tjågegjuvas bekkekløft. Disse skogene har et svært rikt artsmangfold.

Kystnær furunaturskog med død ved på en mager kolle. Slike rester sjeldne i dagens skoglandskap og er viktige for bl.a. mange varmekjære insekter.

Gammel brannpåvirket furunaturskog langs varme skrenter ved Tinnsjøen med innslag av gamle trær på over 200 år og såkalte kelo-elementer av død ved som er viktig for svært mange sjeldne og rødlistede arter. Slike skoger er av høy verdi for biologisk mangfold.

Økte nedbørsmengder på grunn av et endret klima vil også føre med seg flere og større flommer. Ekstremvær vil bli vanligere. Bildet viser elva Leiråa i Imsdalen som har gått langt over sine bredder og tatt med seg store mengder løsmasser.

Gammel dødvedrik blåbærgranskog.

Skjellrot er en karplante som lever parasittisk på særlig hasselrøtter. Trives best der det er fuktig, skyggefull og næringsrik moldjord. Her er den fotografert i Hagahogget naturreservat i Asker kommune.

Hvit skogfrue er en vakker orkide som vokser i edellauvskog og blandingsskog på varme steder og baserik grunn. Her fra kalkskog i bratte lier mot Bandak.

Rjukanfossen i Tinn er vanligvis tørr om sommeren grunnet regulering. Av og til sleppes det vann i elva og fossen skummer i all sin prakt ned det 104 m høye fossefallet.

Bananslørsopp danner mykorrhiza med lind og hassel, i kalklindeskog og kalkbarskog med hassel. Her er den fotografert i kalkgranskog med hassel.

Soppen furutrompetkølle på død ved av furu. Arten er sjelden og knyttet til gammel furunaturskog i lavlandet.

Liggende død ved av furu av kelo-type på hogstflate etter hogst av gammel brannpåvirket naturskog.

Morenerygg med dødvedrik, urskogsnær, intermediær sandfuruskog.

Bregner i fjellbjørkeskogen nord for Greipfjellet i Hattfjelldal kommune.

Sandravine med rik blandingsskog og stabilt fuktig lokalmiljø. Ravinen er levested for den sjeldne og fuktighetskrevende mosen oreblæremose.

Dølaelva naturreservat ble vernet i 1992 og er en av våre boreale kystregnskoger og den huser flere sjeldne og utryddingstruede lavarter. Naturtypen finnes kun i kyststrøkene i Trøndelag og sør i Nordland og er internasjonalt truet. Lungenever som vokser på gran er ett av kjennetegnene på boreal regnskog.

Nedbygging fører til at mange verdifulle naturområder med et stort artsmangfold går tapt. Her pågår hogst av store linde- og eiketrær i forbindelse med utbygging av deler av en svært verdifull kalklindeskog på Ullern i Oslo. Eike- og lindestammer taes vare på som et kompenserende tiltak, til nytte for vedlevende insekt- og sopparter.

Gammel naturskog i Gullenhaugen naturreservat.

Gammel dødvedrik blåbærgranskog.

Hagemark med store og gamle edelløvtrær er viktige miljøer for mange truede arter. Beiting, rydding og hogst av uvalgte trær har bidratt til å utforme dette spesielle skogmiljøet.

Pukkelrygget rovflue er tidligere funnet på lokaliteter langs kysten fra Østfold til Agder. Det er også rapportert et innlandsfunn fra Odalen i Hedmark. Til nå er det nyeste funnet av arten rapportert fra Hokksund i 1963. Sommeren 2008 ble den så funnet i området Gjeskefjellet i Drangedal kommune av Arne Laugsand. Arten ble fanget på hogstrester av furu. I tillegg finnes det områder med edelløvskog i nærheten (eik), som er det naturlige habitatet for arten. Som de fleste andre rovfluer er pukkelrygget rovflue et grådig rovdyr som fanger og dreper andre insekter. Disse byttedyrene er gjerne større en rovflua selv, for eksempel gresshopper og øyenstikkere. Rovfluene kan sammenlignes med landeveisrøvere og sitter ofte på utkikksplasser og speider etter byttedyr. Når byttedyrene passerer flyr de raskt ut og fanger dem. Rovfluene stikker hull på insektene og sprøyter inn en blanding av enzymer og gift. Denne blandingen dreper byttet raskt og rovflua kan så suge ut det oppløste innholdet av byttedyret. Ulikt mange andre fluer er begge kjønn rovdyr. Rovfluene trives best i varme omgivelser og er vanligvis kun aktive i solskinn. Bildet er fotografert fra privat belegg i samlingen til Arne Laugsand. Kilde:BioFokus.no/Øivind Gammelmo.