Drivisen nordvest for Svalbard og Spitsbergen midt i juni 2014. Pol-isen har de siste årene vært kraftig redusert på grunn av klimaendringer og en må sommerstid langt nord for å finne isfronten.

Bildet viser en fliokk med ismåker og noen polarmåker som spiser på et kadaver, trolig av en hvithval, i drivisen. Ismåke er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året og som hekker i kolonier. Det er en middels stor måke med helhvit fjærdrakt, svarte bein og gult nebb med mørk basis. Arten har en sirkumpolar, arktisk utbredelse, og den er sjelden i global målestokk. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par, der Svalbardbestanden er estimert til 1000-2000 par med størst tetthet i de nordlige og østlige delene av øygruppen. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåke være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Bildet viser en fliokk med ismåker og noen polarmåker som spiser på et kadaver, trolig av en hvithval, i drivisen. Ismåke er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året og som hekker i kolonier. Det er en middels stor måke med helhvit fjærdrakt, svarte bein og gult nebb med mørk basis. Arten har en sirkumpolar, arktisk utbredelse, og den er sjelden i global målestokk. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par, der Svalbardbestanden er estimert til 1000-2000 par med størst tetthet i de nordlige og østlige delene av øygruppen. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåke være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Bildet viser ismåker som spiser på et kadaver, trolig av en hvithval, i drivisen. Ismåke er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året og som hekker i kolonier. Det er en middels stor måke med helhvit fjærdrakt, svarte bein og gult nebb med mørk basis. Arten har en sirkumpolar, arktisk utbredelse, og den er sjelden i global målestokk. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par, der Svalbardbestanden er estimert til 1000-2000 par med størst tetthet i de nordlige og østlige delene av øygruppen. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåke være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Østkysten av Svalbard er et populært mål for turister som kommer til Svalbard. Her har du muligheter til å oppleve isbjørnen i sitt rette element. Området på østkysten har lavere temperatur enn vestkysten pga. av det er ikke påvirket av golfstrømmen på vestkysten. Resultatet er mer sjøis som igjen betyr gode muligheter for isbjørnen til å finne sel. Bildet viser en gruppe turister med snøscootere ved Mohnbukta.