Bleikfiol har en begrenset antall forekomster, en trolig fragmentert utbredelse, pågående tilbakegang i sårbare naturtyper. Arten vokser i flomsonen ved sjøer, tjønner og til dels elver, oftest på grus eller sand.

Ullurt er en ettårig plante med karakteristiske hvitlodne stengler, blad og kurver i knippe. Den er vidt utbredt i Europa og Vest-Asia. Arten er knyttet til solvarme, tørre, tradisjonelt beitete grasbakker med glissent feltsjikt og hardt beitetrykk og til åpen, tørr sand- og grusmark og på andre skrotemark-pregete steder. Dens voksesteder er i tilbakegang. Tilbakegangen har trolig sammenheng med inngrep (masseuttak) i sand- og grusavsetninger og med opphør av beite på tørrbakker. Arten er eller har vært utbredt fra søndre Østfold og søndre Telemark nord til Nord-Gudbrandsdalen og over til indre Sogn. Kilde: Artsdatabanken

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser nærbilde av blomst og kapsel av gul hornvalmue.

Bildet viser ganske artsrik tørrbakke med blant annet mye ullurt ved kanonstilling på Østre Bolærne. Ullurt er en ettårig plante med karakteristiske hvitlodne stengler, blad og kurver i knippe. Den er vidt utbredt i Europa og Vest-Asia. Arten er knyttet til solvarme, tørre, tradisjonelt beitete grasbakker med glissent feltsjikt og hardt beitetrykk og til åpen, tørr sand- og grusmark og på andre skrotemark-pregete steder. Dens voksesteder er i tilbakegang. Tilbakegangen har trolig sammenheng med inngrep (masseuttak) i sand- og grusavsetninger og med opphør av beite på tørrbakker. Arten er eller har vært utbredt fra søndre Østfold og søndre Telemark nord til Nord-Gudbrandsdalen og over til indre Sogn. Kilde: Artsdatabanken

Ullurt er en ettårig plante med karakteristiske hvitlodne stengler, blad og kurver i knippe. Den er vidt utbredt i Europa og Vest-Asia. Arten er knyttet til solvarme, tørre, tradisjonelt beitete grasbakker med glissent feltsjikt og hardt beitetrykk og til åpen, tørr sand- og grusmark og på andre skrotemark-pregete steder. Dens voksesteder er i tilbakegang. Tilbakegangen har trolig sammenheng med inngrep (masseuttak) i sand- og grusavsetninger og med opphør av beite på tørrbakker. Arten er eller har vært utbredt fra søndre Østfold og søndre Telemark nord til Nord-Gudbrandsdalen og over til indre Sogn. Kilde: Artsdatabanken

Bildet viser elveslette langs elva Åsta med vellutviklet våtmarksvegetasjon og gressbakke. En elveslette er en flat slette langs et elveløp, dannet ved avsetning av sand og grus ved forgreinete elve- og bekkeløp, og som periodevis oversvømmes. Dette er biologisk rike naturmiljøer som er viktige for en lang rekke arter av vannplanter, ferskvannsinsekter og våtmarksfugl. Under store nedbørshendelser og snøsmelting flommer vannet ut over slike sletter og avrenningen videre forsinkes, slik at flomskader kan begrenses nedstøms. Flere av artene som er knyttet til slike miljøer er i dag truet av at miljøene blir ødelagt av ulike typer fysiske inngrep, oppdyrking, vassdragsregulering eller gror igjen. Beite med storfe bidrar til å holde slike miljøer lysåpne. Åsta er et vassdrag som Stortinget har vernet: https://www.nve.no/vann-og-vassdrag/vassdragsforvaltning/verneplan-for-vassdrag/innlandet/002-18-aasta/

Maurløver er dårlige flygere og en finner dem som regel tett på der de levde som larve. Det er larven som er lettest å se der den lager en fangstgrop i løs sand. I bunnen sitter larve og fanger dyr som faller nedi, som regel maur. Larven har kraftige kjever.

Liguster trives best på litt kalkrike berg og skogkanter. Den er forholdsvis uvanlig og er knyttet til strender på rullesteinsstrand og på grov sand og vokser naturlig rundt Oslofjorden.

Sandfirsle hann i sin karakteristiske grønne kurtisedrakt. Et voksent dyr er vesentlig større enn vanlig firfisle, er kraftigere bygd og med større hode. Sandfirfisle er ett varmekjært krypdyr som foretrekker lysåpne miljøer med mye sand. Sandfirsfisla er ikke funnet i Norge enda. Sandfirfisla går i Sverige helt opp til norskegrensa i Østfold, og den kan kanskje også finnes på norsk side. Her er den imidlertid fotografert i Romania.

Ålegras er en av svært få marine blomsterplanter pg den vokser på sand- eller mudderbunn i grunne områder, hvor det kan danne store undervannsenger. Ålegras vokser normalt i grunne områder, ned til ca. 10 m dyp, og på flat bunn opp mot 10° helningsvinkel. Større forekomster av undervannsenger er uvanlige og dels sjeldne og naturtypen inneholder flere spesialiserte arter og samfunn, og rødlistearter og sjeldne utforminger forekommer. Ålegrasenger og andre sjøgrasområder er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer på verdensbasis. Undervannsenger er ofte viktige næringssøkområder for sjeldne fuglearter. Menneskelige aktiviteter som forurensning og fysiske habitatødeleggelser som mudring, utfyllinger og etablering av kaianlegg er blant de mest alvorlige truslene for ålegrassamfunnene langs norskekysten. De siste årene har det vært en stor stor framvekst av matter av trådalger i ålegrasområder. Trådalgene skygger for ålegras og vil, når de dør på høsten, medføre et høyt forbruk av oksygen og forringet tilstand. Trådalgenes vekst er trolig forårsaket av overgjødsling, overfiske og global oppvarming. Kilde: http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Miljoovervakning/Kartlegging-av-natur/Kartlegging-av-naturtyper/Marine-naturtyper/Oversikt-marine-naturtyper/Alegrasenger/

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på sandstrand på Søndre Søster i Ytre Hvaler nasjonalpark.

Maurløver er dårlige flygere og en finner dem som regel tett på der de levde som larve. Det er larven som er lettest å se der den lager en fangstgrop i løs sand. I bunnen sitter larve og fanger dyr som faller nedi, som regel maur. Larven har kraftige kjever. Dette er larven av starndmaurløven som er meget sjelden i Norge. Den finnes bare på havstrender på noen få lokaliteter på Østlandet.

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på sandstrand på Søndre Søster i Ytre Hvaler nasjonalpark.

Bildet viser breiflabb på sandbunn i et akvarie. Breiflabben kan bli opptil 200 cm lang og veie over 70 kg, men er vanligvis betydelig mindre. Den er som oftest brun eller grå på ryggsiden, med mørkere flekker. Buken er helt hvit. Kroppen er flattrykt med et veldig bredt hode, som utgjør nesten halve lengden av fisken. Brystfinnene er runde og meget store. Den fremste finnestrålen i første ryggfinne er omdannet til et «fiskeredskap» som den bruker for å lokke til seg andre fisker mens den ligger stille. Når byttet er nære nok blir den sugd sugd inn i gapet. Breiflabben er en mester i kamuflasje og går omtrent i ett med bunnen. Breiflabben blir ofte observert halvveis nedgravet i sand og er lett å overse på grunn av sin gode kamuflasje. Den er en typisk bunnfisk. Breiflabb er vanlig i hele østlige del av Atlanteren, men finnes vest i Atlanteren. Den er vanlig langs langs hele Norges kyst. Breiflabb blir regnet som en meget god matfisk og det forgår et kommersielt fiske etter den. Insulin ble første gang isolert fra bukspyttkjertelen til breiflabb.

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på sandstrand på Søndre Søster i Ytre Hvaler nasjonalpark.

Liguster trives best på litt kalkrike berg og skogkanter. Den er forholdsvis uvanlig og er knyttet til strender på rullesteinsstrand og på grov sand og vokser naturlig rundt Oslofjorden.

Bleikfiol har en begrenset antall forekomster, en trolig fragmentert utbredelse, pågående tilbakegang i sårbare naturtyper. Arten vokser i flomsonen ved sjøer, tjønner og til dels elver, oftest på grus eller sand.

Ålegras er en av svært få marine blomsterplanter pg den vokser på sand- eller mudderbunn i grunne områder, hvor det kan danne store undervannsenger. Ålegras vokser normalt i grunne områder, ned til ca. 10 m dyp, og på flat bunn opp mot 10° helningsvinkel. Større forekomster av undervannsenger er uvanlige og dels sjeldne og naturtypen inneholder flere spesialiserte arter og samfunn, og rødlistearter og sjeldne utforminger forekommer. Ålegrasenger og andre sjøgrasområder er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer på verdensbasis. Undervannsenger er ofte viktige næringssøkområder for sjeldne fuglearter. Menneskelige aktiviteter som forurensning og fysiske habitatødeleggelser som mudring, utfyllinger og etablering av kaianlegg er blant de mest alvorlige truslene for ålegrassamfunnene langs norskekysten. De siste årene har det vært en stor stor framvekst av matter av trådalger i ålegrasområder. Trådalgene skygger for ålegras og vil, når de dør på høsten, medføre et høyt forbruk av oksygen og forringet tilstand. Trådalgenes vekst er trolig forårsaket av overgjødsling, overfiske og global oppvarming. Kilde: http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Miljoovervakning/Kartlegging-av-natur/Kartlegging-av-naturtyper/Marine-naturtyper/Oversikt-marine-naturtyper/Alegrasenger/

Østersurt er en krypende plante som har vært å finne langs store deler av kysten vår, men den har siden 1960 tallet forsvunnet fra mange av de sørlige områdene. Tilbakegangen skyldes mest sannsynlig temeraturøkninger på grunn av klimaendringene. Den trives på sand- og grusstrand og i tangvoller.

Østersurt er en krypende plante som har vært å finne langs store deler av kysten vår, men den har siden 1960 tallet forsvunnet fra mange av de sørlige områdene. Tilbakegangen skyldes mest sannsynlig temeraturøkninger på grunn av klimaendringene. Den trives på sand- og grusstrand og i tangvoller.