Vestvendt forkastningssone, med svært varierende vegetasjon. Foran i bildet ser man blokkmark og ur med gamle grokete furuer. Under brattskrenten lyser den varmekjære edelløvskogen opp. Over brattskrenten dominerer granskogen.

Geitrams er en høy og smal plante som er nitrogenelsende. Spesielt liker den steder rundt utedoer, fjøs, veikanter og på skrotemark. Geitrams liker seg spesielt på branntomter. Planten er vanlig i hele Norge,

Storfebeitet kalkfuruskog med lang beitekontinuitet var tidligere en vanlig naturtype, men i dag svært sjeldent. Slike halvåpne skoger har et helt spesielt biologsmangfold knyttet til seg, både av skogsarter og mer lyselskende kulturmarksarter. Marianøkleblom som ses på bildet er typisk for halvåpen kulturmarks.

Nyresildre (Saxifraga granulata) er en typisk kulturlandskapsplante som vokser på tørrbakker. Her en plante i tidlig blomstring.

Gammel furuskog fra Engerdal kommune. Området er en del av et større område som er vurdert som internasjonalt verneverdig (Sorkvola).

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge.

Villkornell har hatt en betydelig tilbakegang som forventes å fortsette. I Norge er villkornell begrenset til Sør-Østlandet og mest til Oslofjordområdet. Den er knyttet til edellauvskog i den klimatisk mest gunstige delen av landet. Mye av tilbakegangen skyldes nedbygging av forekomster i Oslo- og Grenlands-områdene.

Skilderudtjønna er en viktig fuglelokalitet med gruntvannsområder med dominans av langskudd- og flytebladvegetasjon, med gradvis overgang mot dypere helofytt- sump. I kanten vokser rikelig med den mindre vanlige buesivaks som er avbildet her.

Fuglereir er en orkide uten klorofyll som vokser saprofyttisk på kalkrik jord i skog. Den skaffer næring fra mycorrhizasopp. Navnet har den fått fra rotstengelen og røttene som ligner et fuglereir.

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.

Grov høystubbe av bjørk med store mengder knuskkjuke (Fomes fomentarius). Slike elementer er viktige livsmiljøer for mange insektarter, deriblant truede arter.

Kjempespringfrø er en fremmed hageplante som sprer seg svært raskt langs vassdrag og veier. Flytting av fyllmasser fra steder med springfrø er også en veldig vanlig spredningsmåte. Hvis ikke arten bekjempes vil den danne tette bestander der annen vegetasjon konkurreres ut. Bildet viser en stor og tett forekomst av kjempespringfrø som har erstattet naturlig vegetasjon på kulturmark.

Indre Oslofjord har kalkrik bergrunn med rik og svært verdifull flora og tilhørende insektfauna. Naturområdene er imidlertid truet av av utbygging, samt at utbygging av nærområdene fører til økt bruk, slitasje og spredning av fremmede planter fra boligområdene. Bildet viser grunnlendt kalkmark med store mengder knollmjøurt, som er en god indikator for slike verdifulle miljøer, og kraner som bidrar til boligutbygging på inntilliggende arealer.

Dronning av slåttehumle som sanker nektar på gjerdevikke. På bakfoten har den en nesten full pollenkurv. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Gjerdevikke er også en viktig næringsplante, særlig før rødkløver blomstrer. Slåttehumle ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Misteltein lever som parasitt på løvtrær. Arten er uvanlig i Norge og vokser hos oss bare i tilknytning til indre Oslofjord. Planten er vintergrønn. De hvite bærene spres med fugler som spiser dem. Mistelteinen og dens vertstre er fredet og kan derfor ikke felles eller skades. Det er mye tradisjon og mytologi forbundet med misteltein. Her er den fotografert i Mølen naturreservat. En øy med svært mye misteltein.

Rynkerose er en vanlig hageplante som kan spre seg effektivt med bærspisende fugl ut i åpne kystmiljøer. Her kan de danne tette bestander som konkurrerer ut den naturlig hjemmehørende vegetasjonen. Planten er et spesielt stort problem for den særegne og verneverdige vegetasjonen langs sandstrender som her på Langøya i Bamble. Her er arten tydelig i spredning ut på den åpne sandstranda for den lavvokste vegetasjonen innenfor.

Smånøkkel er en ett-toårig plante som en kan finne på tørrberg og åpen sand- eller grasmark, oftest kalkholdig.

Baserik slåtteng med orideen brudespore.

Myrskolm eller myrflatbelg, som den også heter, er en flerårig urt med noe klonal veks.. Arten er utbredt i fuktig eng, sump, fuktig kratt og på vasskanter, oftest på noe næringsrik grunn. Utbredelsen omfatter to underarter som hhv finnes i lavlandet på Østlandet og Trøndelag, og i Nordland, Troms og Finnmar. Utbredelsen er kraftig fragmentert, med stort sett små, isolerte og sårbare delpopulasjoner og pågående tilbakegang. Kilde: Artsdatabanken.

Bilde av mongolspringfrø i typisk, skyggefullt bekkemiljø. Mongolspringfrø er en ettårig, ca 0,5 m høy fremmed art, med små blekgule blomster. Den kommer opprinnelig fra Mellom- og Øst-Asia. Planten ble i 1870-80-årene spredd fra botanisk hage i Oslo for forsøksdyrking til en rekke privathager rundt i landet. Den har trolig også etablert seg i naturen via lagringsplasser for importert tømmer og importert plantemateriale. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt miljø på relativt næringsrik, fuktig jord, særlig flommarkskog. Omfattende, tette renbestander, slik som på bildet, er vanlige. Disse kan føre til fortrengning av stedegne arter, endringer i jordbunnsforhold og økt ersjonsfare. Kilde: Artsdatabanken.