Hvitmure finnes i Norge bare noen få steder innerst i Oslofjorden. Her vokser den på strandenger, strandberg og kalkrike enger. Bildet viser et eksemplar fotografert i Italia.

Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Nakholmen i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Skjeggklokke (Campanula barbata) på en artsrik setervoll. Dett er en meget sjelden art som kun er kjent i vill tilstand fra noen få steder i Oppland og Buskerud.

Slettsnok i åpen lyngfuruskog. Slettsnok har et karakteristisk mønster med mørke flekker på ryggen, en stor mørk flekk på hodet og en mørk øyestripe. Den er den mest varmekjære av 'ormene' våre, og liker seg best i sørvendte lier. Slettsnoken tar seg spesielt godt frem i bratt terreng og kan også klatre i trær. Slettsnoken biter gjerne, men er ikke giftig. Den er en mini "kvelerslange" med sterk muskulatur som dreper byttet sitt ved kveling.

Froskebit (Hydrocharis morsus-ranae) har få og fluktuerende forekomster, knyttet til utsatte naturtyper. Arten er funnet svært spredt i 9-10 dammer og tjern her i landet Froskebit forekommer i middels eutroft til eutroft ferskvann og anses som tolerant overfor eutrofiering. Flere av forekomstene er dammer og små tjern og utsatt for drenering og gjenfylling.

Kammarimjelle i blomstring. Kammarimjelle har gått sterkt tilbake de siste hundre år som følge av intensivering av jordbruket og opphør av beite og slått. Planten vokser på tørre enger, beiter, krattskog og langs aktivt skjøttede veikanter på baserik grunn. Arten er nær ved å dø ut i Norge.

Honngibie som sanker nektar fra blåbærblomst. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Bittergrønn er en 20 cm høy flerårig dvergbusk med vintergrønne blader. Arten er sjelden og vokser i skog på det sørlige Østlandet.

Området rundt Blika i Svartdalen har mange næringsrike og gamle slåtteenger og naturbeitemarker på kalkholdig grunn. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Vivendel er en busk og klatreplante med motsatte elliptiske blad, som slynger seg langs bakken og opp i busker og trær. Da har tette samlinger av ganske store, gulhvite blomster som dufter sterkt på kvelds- og nattetid for å lokke til seg nattsvermere som pollinatorer. Vivendel lever i løvskog, kratt, knauser og berg og er utbredt fra i kyststrøkene fra Oslofjorden til Nordmøre.

Skjeggklokke på en artsrik slåttemark. Dett er en sjelden art som kun er kjent i vill tilstand fra noen få steder i Oppland og Buskerud.

Dronning av slåttehumle som sanker nektar på rødkløver. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Grov nattfiol er knytta til beite- og slåtteenger, samt lysåpen skog, for det meste på baserik grunn.

Pepperrot er en fremmed grønnsaksplante som ser ut til å bli en invaderende art. Den sprer seg hovedsakelig vegetativt og med forflytning av jordmasser, men også i noe grad med frø. Pepperrot har i hovedsak etablert seg langs veikanter, jernbanekanter og skrotemark, men har også enkelte steder spredd seg inn i blomsterenger, grunnlendt kalkmark, åkerkanter, flomsoner, tangvoller og brakkvassenger. Det er en storvokst plante, med breie blader som danner tette bestander og effektivt konkurerer ut annen vegetasjon. Bildet viser pepperrot langs en veikant.

Gammel høstingsskog i bratte steinete lier på Vestlandet. Lauv var en viktig forressurs i gamle dager. De gamle lauvingstrærne med hulheter og grov bark er i dag viktige for biologisk mangfold.

Høsting av ville bær er en populær aktivitet som har lange tradisjoner i Norge. Du kan plukke blåbær overalt i skogen og på fjellet.

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa. Den har fått status som en av verdens mest problamatiske planter fordi den danner massive og høye forekomster som effektivt konkurerer ut annen vegetasjon og som nesten er svært vanskelig å bli kvitt. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Bildet viser en forekomst med parkslirekne som nettopp er behandlet med plantevernmiddelet glyfocat. Bildet viser parkslirekne som blomstrer.

Oreblæremose er en av Norges sjeldneste moser og lever på barken av løvtrær på lokaliteter med høy luftfuktighet. Mosen er oftest veldig sparsomt forekommende på de kjente lokalitetene.

Skjeggklokke på en artsrik slåttemark. Dett er en sjelden art som kun er kjent i vill tilstand fra noen få steder i Oppland og Buskerud.