Blomstereng med rike forekomster av gjerdevikke er viktige humlemiljøer. spesielt for slåttehumle. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Kjempespringfrø er en fremmed art som sprer seg svært raskt langs vassdrag. Flytting av fyllmasser fra steder med springfrø er også en veldig vanlig spredningsmåte. Hvis ikke arten bekjempes vil den danne tette bestander der annen vegetasjon konkurreres ut. Bildet viser kjempespringfrø som har fulgt med infiserte fyllmasser og som sprer seg videre langs den lille bekken i grøftekanten.

Hornugle er en middels stor og ganske slank ugle. Den hekker i skog i tilknytning til åpen terreng, gjerne i tilknytning til jordbrukslandskapet. I Norge er arten en trekkfugl, som drar sydover i Europa. Noen få fugler overvintrer lengst syd i Norge.

Bulkemispel er en opptil 5 meter høy langlevd busk med stor bærproduksjon som stammer fra Kina. Bladene er ganske store og har nedsenkete nerver, noe som gjør at bladene får en bulkete form. Arten var en meget populær hagebusk, trolig på 1900-tallet, men er nå forbudt å plante og omsette til videre dyrkning fordi den er vektor for sjukdommen pærebrann på ville og dyrkete frukttrær. Arten har likevel regelrett eksplodert ut i norsk natur siden 1980. Arten er nå solid etablert i alle kystfylker nord til og med Sør-Trøndelag. Arten har et stort potensiale for videre lokalspredning og fortetning, sjøl om dyrkningen i hager nå langt på vei er opphørt. Bulkemispel etablerer seg i en lang rekke kratt- og skogtyper. Den fortrenger andre busker, etablerer et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har slikt, kan tenkes å forstyrre balansen mellom planter med saftige frukter og de fugler som utnytter og sprer dem, og den er vektor for en alvorlig plantesykdom (pærebrann). Kilde: Artsdatabanken.

Spredning av fremmede hagearter og hyttebygging er de største trusselen mot den unike engvegetasjone som finnes på øyene i Oslofjorden. Enkelte hageplanter, som opprinnelig ble plantet inntil hyttene, sprer seg ofte effektivt ut i omkringliggende natur. Her er syrin og og en fremmed bergknappart i ferd med å erstatte artsrik kalkrik engevegetasjon med bl.a. den rødlistede ansvarsarten dragehode. Her en ung busk av den fremmede hageplanten syrin. Syrin har evne til å bre seg utover ved rotskudd og på den måten danne store og tette forekomster. På øyene i indre Oslofjorden har syrin i stor grad erstattet biologisk verdifull engvegetasjon.

Snelle-askeskog er en sjelden vegetasjonstype som en kan finne på middels til næringsrik, våt mark med jevn vanngjennomstrømming. Karplanten skavgras (Equisetum hyemale) er en karakterart for denne vegetasjonstypen.

Ålegras er en av svært få marine blomsterplanter pg den vokser på sand- eller mudderbunn i grunne områder, hvor det kan danne store undervannsenger. Ålegras vokser normalt i grunne områder, ned til ca. 10 m dyp, og på flat bunn opp mot 10° helningsvinkel. Større forekomster av undervannsenger er uvanlige og dels sjeldne og naturtypen inneholder flere spesialiserte arter og samfunn, og rødlistearter og sjeldne utforminger forekommer. Ålegrasenger og andre sjøgrasområder er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer på verdensbasis. Undervannsenger er ofte viktige næringssøkområder for sjeldne fuglearter. Menneskelige aktiviteter som forurensning og fysiske habitatødeleggelser som mudring, utfyllinger og etablering av kaianlegg er blant de mest alvorlige truslene for ålegrassamfunnene langs norskekysten. De siste årene har det vært en stor stor framvekst av matter av trådalger i ålegrasområder. Trådalgene skygger for ålegras og vil, når de dør på høsten, medføre et høyt forbruk av oksygen og forringet tilstand. Trådalgenes vekst er trolig forårsaket av overgjødsling, overfiske og global oppvarming. Kilde: http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Miljoovervakning/Kartlegging-av-natur/Kartlegging-av-naturtyper/Marine-naturtyper/Oversikt-marine-naturtyper/Alegrasenger/

Fargemyske er en Øst-Europeisk og Vest-Sibirsk plante i maurefamilien, som vokser i lysåpne tørrbakker, kalkberg og hei. Arten var tidligere bare kjent viltvoksende ved Østensjøvannet i Oslo. Det ble imidlertid ikke gjenfunnet her etter 1937. Man regnet arten lenge som utryddet fra Norge, inntil noen få individer ble funnet på Jeløya i 2005. Dette er i dag eneste kjente voksested for arten i Norge.

Hvitveis i blomst en tidlig vår.

Storklokke er en høyreist karplante som vokser på næringsrik og frodig grunn. Bildet er fra Sagvassdalen rett utenfor Galleriida naturreservat og viser en av de største forekomstene av storklokke så langt nord i Norge.

Kornvalmue (Papaver rhoeas) er en ettårig blomst i valmuefamilien. Den blir opptil 80 cm høy. Arten blomstrer fra juni til august med klarrøde vakre blomster som blir ca 7-8 cm store. Det finnes dyrkede hagevarianter med farger som hvit og rosa. Blomsten har 4 kronblad, som vanligvis har en svart flekk nederst. Planten har i lange tider vært mye brukt som medisinplante og er giftig. Kornvalmue vokser gjerne i åkre, enger og ved veikanter. Arten er et velkjent syn i Danmark og Sør-Sverige, men har ingen stabile forekomster i Norge. Kilder: Wikipedia og Artsdatabanken

Rødsildre vokser på kalkrik grusjord i fjellet og på tundraen. Den vokser ofte i matter med krypende stengler. Her er den fotografert ved fuglefjellet på Diabasodden på Svalbard.

Krypfredløs er en flerårig, krypende, rotslående og rikt forgreinet hagestaude med gule blomster. Arten blir bare opp til 5 cm høg, men kan danne store og tette bestander som effektivt konkurerer ut annen vegetasjon. Arten formerer seg vegetativt med løsrevne skudd og sprer seg på den måten effektivt ut i norsk natur. Den hører ikke naturlig hjemme i Norge, men ble innført fra Mellom- og Sør-Europa og Kaukasus for over 150 år siden.

Steinhumle som søker nektar på føllblom. Føllblom er en verdifull næringsplante for humler. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

For mange familier er bærplukking en viktig friluftsaktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på syltetøy, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her plukkes molter på en myr i fjellskogen.

Gulveisen vokser i næringsrik løvskog og har en svært oppdelt utbredelse. I bærum finner en den bl.a. i Kjaglidalen naturreservat hvor dette bildet er tatt. På bildet ser en også junkerbregna som er en av våre vintergrønne bregner.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Den står oppført på den norske svartelista.

Junkerbregne (Polystichum braunii) er en bregne som vokser i løv- og barskoger og gjerne på baserik grunn. Her er den fotografert i en nøkkelbiotop like ved Semsvannet i Asker kommune.

Nordmarksplassene Blankvannsbråten, Finnerud, Slagteren og Svartorseter var tidligere setrer tilknyttet storgårdene i Aker. Kulturlandskapet rundt plassene har vært i drift og blitt skjøttet over lang tid og de er i dag Oslos utvalgte kulturlandskap. Bildet viser en blomstereng ved Blankvannsbråten.

Tusengylden er en karplante som er knyttet til kortvokste strandenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat i Asker kommune.