Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Rødhyll er en plantet prydbusk som har forvillet seg ut i naturen. Den står oppført på svartelista til Artsdatabanken.

Grønnburkne (Asplenium viride) er en liten bregne som vokser på kalkrik og ofte mosegrodd berg i skog.

Gammel lauvingsbjørk som ikke er høstet på mange år. Står i boligfelt som rest etter kulturlandskapet som var i området før utbygging på 1960-tallet.

Orkideen flueblom er en sjelden plante som vokser i kalkskog kun få steder i landet. Den har blomster som både ligner og lukter som en gravevepshunn. Samtidig med at blomstene springer ut klekkes gravvepshannen. De farer rundt på jakt etter en make, men finner bare flueblomsten, drar fra blomst til blomst, og resultatet blir bestøvning.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Blomstrende individer av den fremmede planten kanadagullris inntil arealer der det har skjedd gravearbeider og der det har stått mer kanadaullris. Forflytning av masser medfører ofte spredning av fremmede planter til nye steder, via frø og plantedeler. I tillegg er det stor fare for at blottlagt mark kan bli invadert av kanadagullris og andre fremmede planter som frør seg inn fra inntilliggende arealer. Kanadagullris er en meterhøy kurvplante med kraftig gule blomster, som opprinnelig kommer fra Nord-Amerika. Planten spres effektivt med vinden, og danner ofte tette forekomster som skygger for andre planter. Samtidig skiller den ut veksthemmende stoffer fra rota, som hindrer andre planter å vokse der. Resultatet medfører at kanadagullris ofte danner monokulturer, som konkurerer ut annen vegetasjon. Kanadagullris blir bekjempet med luking og slått, samt fjerning av blomst- og frøstander. Kanadagullris produserer pollen som kan medføre allergireaksjoner.

Vanlig hunderot (Ballota nigra nigra) er en gammel kulturplante fra middelalderen, som bare vokser noen få steder i Norge.

Lakrismjelt er en blomst som vokser på solrike lokaliteter og da gjerne i steinete, næringsrik jord i skogbryn og veikanter.I indre oslofjord er det vertsplante til bl.a. lakrismjeltblåvingen som ikke har vært sett i Norge siden 2007.

Dverggylden (Centaurium pulchellum) er en karplante som er knyttet til strandenger. Arten har gått sterkt tilbake.

Arbeider av kløverhumle søker etter nektar på rødkløver. To midd, som er synlige nederst på mellomkroppen, parasiterer på humla. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Knottblom er en orkidee som er knyttet til ekstremrike sumpskoger/myrer. Disse miljøene finner en gjerne der en har kalk i berggrunnen. Gjennom mange tiår har slike lokaliteter blitt grøftet og drenert og leveområdene er derfor blitt sterkt redusert i antall. Her er den fotografert i Karusspytten naturreservat i Nordmarka.

Misteltein lever som parasitt på løvtrær. Arten er uvanlig i Norge og vokser hos oss bare i tilknytning til indre Oslofjord. Planten er vintergrønn. De hvite bærene spres med fugler som spiser dem. Mistelteinen og dens vertstre er fredet og kan derfor ikke felles eller skades. Det er mye tradisjon og mytologi forbundet med misteltein. Her er den fotografert i Mølen naturreservat. En øy med svært mye misteltein.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en boks med hagerips med to ulike varianter med farger som komplementerer hverandre og formet som Yin og Yang. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på hånden til Oddvar Hansen. En av forskerne hos NINA som jobber med bestandovervåkningen av eremitt på Tønsberg kirkegård. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Hann av gresshumle som sanker nektar på rødknapp i en artsrik slåtttemark. Ruinene av Margaretakirken i Maridalen sees i bakgrunnen. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Fristende moden molte.

Kubjelle er en sjelden karplante som vokser på grunnlendt kalkmark, slåtteenger og sanddyner. Bildet er fra Sandø hvor det er en masseforekomst av den.

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. I innlandsstrøk på Østlandet er den sjelden. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemart. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert.