Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Myrtelg finnes som regel i svartorsump- og viersumpskog. Her er den fotografert i Oust naturreservat i Bærum kommune i Akershus.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Innerst i Lilliehöökfjorden munner bl.a. Forbesbreen ut. I forkant av breen ligger det et skip.

Ausvasstormyra naturreservat har mye rik og ekstremrik myr grunnet en kalkåre som ligger gjennom hele området. Myrene ble slått helt fram til 1950.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Engmarihand er en sjelden orkide som vokser på fuktig-våt og oftest kalkholdig slåtte- og beitemark, myr og strandeng. Finnes også i bekkedrag. Går raskt ut ved gjødsling, og vanligvis også ved forsommerbeite. Her er den fotografert i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Kilde: www.artsdatabanken.no

Seljepute er en flerårig og sjelden sopp som oftest vokser på selje og vier i fuktige skogområder. Den vokser på død ved som allerede er angrepet av andre sopper og da oftest tobakkbroddsopp (Hymenochaete tabacina). Her er den fotografert i Nordre Øyern naturreservat.

Barlind er ett av våre mer uvanlige bartrær. Du kan finne det spredt langs kyststrøk opp til Sunnmøre hvor Europas nordligste forekomst vokser i Hjørundfjorden. Det er vintergrønt som våre andre bartrær og er giftig. Enkelte hjortedyr, samt kaniner og katter skal imidlertid være motstandsdyktige mot giften. De røde frøkappene som omgir frøene er imidlertid ikke giftig og er en delikatesse for fugl. Selve frøet, som er giftig, passerer fordøyelseskanalen uskadet slik at planten kan spre seg. Kilde: www.wikipedia.no

Stien som går langs fjellryggen forbi Litlverivatnet er en populær rute inn i Rago nasjonalpark. Her ser en brua over Litlverivassforsen hvor en fisker er på vei hjem.

Gammel tørrgadd av furu på Skaugumsåsen.

Gammel naturskog i Gullenhaugen naturreservat.

Vår i skogen med mye blåveis. Blåveis er en god indikator på rikt jordsmonn.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Vinbergsnegl, som er hjemmehørende lenger Sør i Europa, er spredd med mennesker nord til Sør-Norge som følge av at arten er en populær som matsnegl. Stedvis opptrer den tallrik.

Topptur i Jotunheimen. Utsikten fra Steinflytinden øst i Jotunheimen nasjonalpark er formidabel. Her sigger skyer og tåke inn over tindene rundt Surtningsui.

Den røde brennmaneten er den vanligste brennmaneten langs kysten vår. Enkelte somre kan brennmanetene bli meget tallrike og til stor sjenanse for badende og fiske. Brennmanetene lever i ca. ett år, og de voksne dør i løpet av vinteren.

Gammel og oppbygd sti gjennom Mellomkollen naturreservat i Nordmarka.

Bildet viser sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Gråsotbeger er en skorpelav som forekommer på bark og på bar ved av gamle og døde grantrær. Den er også funnet på eik og bjørk. Den vokser i lysåpne skoger med god tilgang på gamle og døde grantrær og signaliserer god kontinuitet i dette substratet. Karakteristisk for sotlavene er de svarte apotheciene med svart sporemasse som sverter av når en tar på dem.