Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Monacobreen innerst i Liefdefjorden på Svalbard er et mektig skue.

Monacobreen innerst i Liefdefjorden på Svalbard er et mektig skue.

Gullenhaugen naturreservat ligger inne på åsen mellom Hurdalssjøen i øst og Randsfjorden i vest. Høyproduktiv granskog med mye død ved og gamle trær er en av de viktigste livsmiljøene for mange arter av sopp og insekter.

Lunde (Fratercula arctica) er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Lunde (Fratercula arctica) er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm.

Østersurt er en krypende plante som har vært å finne langs store deler av kysten vår, men den har siden 1960 tallet forsvunnet fra mange av de sørlige områdene. Tilbakegangen skyldes mest sannsynlig temeraturøkninger på grunn av klimaendringene. Den trives på sand- og grusstrand og i tangvoller.

Skogen rundt Minneskleiv er svært gammel og Norges eldste og levende grantre er funnet i nettopp dette området. Grantreet som blir kalt "Minneskleiva" ble i 2003 målt til å være 479 år gammelt. Sør for Gamlevolltjønnan er det i tillegg registrert to graner på 456 år og 407 år (2003). Dette er henholdsvis 7. og 15. eldste registrerte. Over i Sigdal står det en stubbe som har 507 årringer, men dette treet ble hogd vinteren 1997-1998.

Brun jordstjerne er en røyksopp som en kan treffe på i løv- og barskog på kalkrik berggrunn. Her er den fotografert i en nøkkelbiotop i Kjaglidalen. Biotopen består av en gammel og høyproduktiv granskog med mye løvinnslag. Vegetasjonen er rik.

Flyfoto over Ostøya i Indre Oslofjord. Oust naturreservat utgjør store deler av øya mot nord. Sentralt på øya ligger det en golfbane.

Utsikt fra Elveneset og over mot fjellet Templet og Gipshuken.

I Moutmarka naturreservat ryddes store arealer med gjengrodd beitemark. Tett buskvegetasjon har dominert mye av arealet.

Monacobreen innerst i Liefdefjorden på Svalbard er et mektig skue.

Ismåken er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året og den er sjelden i global målestokk. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par. På Svalbard hekker ismåken i lite antall, og bestanden er anslått til ca. 1000-2000 par. Det er størst tetthet av kolonier i de nordlige og østlige områdene. Kilde: Norsk Polarinstitutt, web.

Topptur i Jotunheimen. Utsikten fra Steinflytinden øst i Jotunheimen nasjonalpark er formidabel. Her sigger skyer og tåke inn over tindene rundt Surtningsui i bakgrunnen .

Polarmåka er en arktisk måke som hekker blant annet på Svalbard. Høst og vinter kan den sees av og til langs kysten av Norge, mest i nord. Polarmåka er sammen med storjoen den eneste flygende predatoren av betydning på Svalbard. Den hekker gjerne i nærheten av og i sjøfuglkolonier.

En flott ørret på over kiloen og en mindre er fanget i Røavassdraget i Femunden najsonalpark.

Skaftjordstjerne trives i gammel granskog, på barmatten under gran eller på gamle maurtuer, men kan også forekomme i løvskog. Alle jordstjerner er gode signalarter, og de fleste artene vokser i kalkskog. Jordstjerner finnes over hele landet, men de fleste er sørøstlige.