Sandstrand på Jomfruland.

Endelig fast fisk i et av vannene i Jotunheimen. Bildet er fra Gravdalen og en gutt har fått på en fin ørret.

Jotunheimen har mange flotte fiskevann. Bildet viser en fiskeglad gutt i Gravdalen. Regnbuen lyser i bakgrunnen.

Monacobreen innerst i Liefdefjorden på Svalbard er et mektig skue.

Einer har bær som utvikler seg over 2-3 år. De er først helt grønne, eller blågrønne for deretter å bli blå mot slutten av modningsperioden.

Krykkje er den mest utpregede sjøfuglen av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den treffes fra Rogaland til Finnmark og på hele Svalbard.

Drivisen nordvest for Svalbard og Spitsbergen midt i juni 2014. Pol-isen har de siste årene vært kraftig redusert på grunn av klimaendringer og en må sommerstid langt nord for å finne isfronten. I bakgrunnen kan nordvestre deler av Spitsbergen sees.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Tornirisk er en relativt liten fink som minner om gråsisik, men har ustreket mørk kanelbrun rygg og tydelig hvit vingeflekk. Hannen har rødfarget bryst og panneflekk. Den hekker kyst- og kulturlandskap i lavlandet på Øst- og Sørlandet, og videre langs kysten nord til Helgeland. Torinirisk er en trekkfugl som overvintrer fra Sørvest-Europa til Nord-Afrika. Bildet viser en hunn med reirmateriale.

Topptur i Jotunheimen. På vei til Steinflytinden som ligger øst i nasjonalparken. Bildet er fra Steinflybakkan med utsikt over Valdresflya.

En kort lunsjpause på vei opp til Høgvagltinden i Jotunheimen. I bakgrunnen kan en se Rauddalstindane.

Steinkobbe ern en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på et skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. De spister fisk som sei, hyse, torsk og sild. Her er den fotografert på Svalbard hvor den er fåtallig.

Den røde brennmaneten er den vanligste brennmaneten langs kysten vår. Enkelte somre kan brennmanetene bli meget tallrike og til stor sjenanse for badende og fiske. Brennmanetene lever i ca. ett år, og de voksne dør i løpet av vinteren.

I Moutmarka naturreservat ryddes store arealer med gjengrodd beitemark. Tett buskvegetasjon har dominert mye av arealet.

Brefronten på Monacobreen er et mektig skue. Bildet viser kalving fra breen. Når isklumpene treffer vannet kan det skape voldsomme bølger, noe som kan være farlig for nærgående turister.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser en flokk som har funnet seg et rolig sted oppunder Nystugguhøa. Snøhetta er toppen til venstre bak.

Fiskelykken prøves i vann og elv oppstrøms for Sota sæter.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Fjellrypa er en stedstro fugl tilpasset det ugjestmilde og karrige vinterfjellet over tregrensa. Bildet viser en fjellrype som krysser en liten bekk.