Bildet viser et par med teist i sommerdrakt på et isflak. Teist er en kystbundet alkefugl, som for det meste hekker i enkeltpar og små kolonier langs kysten. Om sommeren er den svart med hvite felt på vingene og røde bein. Om vinteren har den mye lysere fjærdrakt, der hodet og undersiden er hvit.

Hvalross som ligger i vannet i Mangdalenafjorden, med Skarpeggbreen og spisse fjell i bakgrunnen. Sammenstillinger av kjent kunnskap fra FNs klimapanel viser at de fleste isbreer over hele verden minker. Slik er det også på Svalbard, der utviklingen har gått raskere etter årtusenkiftet. Hvalrossene er karakteristiske med sine store kropper og lange støttenner. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene er vesentlig mindre. På Svalbard var hvalrossen tidligere veldig vanlig med en bestand som sannsynligvis var på over 100 000 dyr. Men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. Etter fredning siden 1952 er bestanden fortsatt lav. Antallet hvalross har imidlertid økt kraftig i senere tid, og bestanden på Svalbard talte i 2012 ca. 4000 dyr. Hvalross er ekstremt sosiale dyr, som oftest opptrer i tett flokk både i vann og på land/is. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger, som særlig går etter kalvene. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser nærbilde av blomst og kapsel av gul hornvalmue.

Bildet viser teist i sommerdrakt på et isflak. Teist er en kystbundet alkefugl, som for det meste hekker i enkeltpar og små kolonier langs kysten. Om sommeren er den svart med hvite felt på vingene og røde bein. Om vinteren har den mye lysere fjærdrakt, der hodet og undersiden er hvit.

Turgåer nyter gammelskogen i Øvre Anárjohka nasjonalpark i kveldssol.

Turister som padler langs en ferskvannskanal i et urørt regnskogsområde i lavlandsregnskogen i Mellom-Amerika. Slik opplevelsesturisme bidrar til å redde mange regnskogsområder.

Villreinen lever i fjellområder i Sør-Norge. Nesten hele den europeiske bestanden av villrein lever her, noe som gjør den til en ansvarsart som vi er særlig forpliktet til å ta vare på. Opprinnelig fantes det villrein i hele landet, men mye har endret seg i løpet av de siste hundre årene. I Nord-Norge ble det en gradvis overgang til tamreindrift, mens villreinflokkene i Sør-Norge holdt på å bli utryddet på grunn av jakt. Utbygging og menneskelig aktivitet har ført til en oppsplitting av arealene villreinen kan bruke. Villreinen som tidligere kunne forflytte seg ganske fritt innenfor fire store sammenhengende fjellområder i Sør-Norge, bruker i dag 24 mer eller mindre adskilte områder. Presset på leveområdene har økt og pågår fortsatt. Sykdom og klimaendringer er også del av utfordringsbildet i dag. Villreinen blir ofte omtalt som fjellets nomade, siden det marginale og ustabile livsgrunnlaget i fjellet krever at villreinen ofte må forflytte seg over store avstander for å finne tilstrekkelig mat. Klima, vegetasjon, geografiske forhold og menneskelig aktivitet er avgjørende for hvor villreinen vandrer til ulike årstider. Bildet viser en stor reinskalv om høsten.

Urskognær granskog med store mengder døde liggende trær (læger), stående døde trær (gadd) og gamle, grove levende trær.

Særegen kyst med lite vegetasjon, littoralbasseng med takrør, smådammer og blankskurte svaberg, som er formet av isens gang under siste istid. Området er både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Glissen gammel furuskog med gamle trær.

Steming fra Lomsdalen med krystallklart vann.

Bildet viser teist i sommerdrakt på et isflak. Teist er en kystbundet alkefugl, som for det meste hekker i enkeltpar og små kolonier langs kysten. Om sommeren er den svart med hvite felt på vingene og røde bein. Om vinteren har den mye lysere fjærdrakt, der hodet og undersiden er hvit.

Ålegras er en av svært få marine blomsterplanter. Den vokser på sand- eller mudderbunn i grunne områder, hvor det kan danne store undervannsenger. Ålegras vokser normalt ned til ca. 10 m dyp, og på flat bunn opp mot 10° helningsvinkel. Større forekomster av undervannsenger er uvanlige og dels sjeldne og naturtypen inneholder flere spesialiserte arter, samfunn, rødlistearter. Ålegrasenger og andre sjøgrasområder er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer på verdensbasis. Undervannsenger er ofte viktige næringssøkområder for sjeldne fuglearter. Kilde: http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Miljoovervakning/Kartlegging-av-natur/Kartlegging-av-naturtyper/Marine-naturtyper/Oversikt-marine-naturtyper/Alegrasenger/

Mogop er en ca. 10 cm høy klokkeformet og hårete flerårig plante i samme slekt som kubjelle. Planten er først opprett og senere nikkende. Blomsten er hvit inni og fiolett på utsiden. Den trives best på tørre steder i fjellet, men kan også vokse på furumoer med sandholdig jord og kalkfuruskog. Mogop spirer og blomstrer like etter snøsmeltingen om våren og forsommeren. De forventes nedgang i artens populasjonsstørrelse som følge av at klimaendringer medfører heving av skoggrenser og annen forflytting av vegetasjonsbelter som fortrenger planten. Bildet viser en blomstrende mogop.

Langs Atlanterhavskysten i Mellom-Amerika finnes noen store regnskogsområder med et system av store floder og ferskvannskanaler. Vannveiene gjør det enkelt å ferdes i båt. Dette er biologisk svært rike områder. Bildet viser en elvebåt langs en av de store ferskvannskanalene i Tortuguero nasjonalpark i Costa Rica.

Mogop er en ca. 10 cm høy klokkeformet og hårete flerårig plante i samme slekt som kubjelle. Planten er først opprett og senere nikkende. Blomsten er hvit inni og fiolett på utsiden. Den trives best på tørre steder i fjellet, men kan også vokse på furumoer med sandholdig jord og kalkfuruskog. Mogop spirer og blomstrer like etter snøsmeltingen om våren og forsommeren. De forventes nedgang i artens populasjonsstørrelse som følge av at klimaendringer medfører heving av skoggrenser og annen forflytting av vegetasjonsbelter som fortrenger planten. Bildet viser en blomstrende mogop.

Rødnebbterne er en trekkfugl som hekker på kysten i arktiske og subarktiske strøk av Europa, Asia og Nord Amerika. Den trekker over ekstreme avstander og er antageligvis den fuglen som gjennomfører det lengste trekket da den reiser helt ned til antarktiske farvann. I Norge hekker den langs det meste av norskekysten samt ved ferskvann i innlandet i Nord-Norge og flere steder i sørnorske fjelltrakter. Den er en vanlig hekkefugl langs kysten av Svalbard. Rødnebbterna er en kolonihekker og har reir i en grunn grop på bakken. Bildet viser rødnebbterne på en tømmerstokk.

Solkjuke finnes i furuskog, helst på solåpne og varme steder, der den er nedbryter på stående og liggende død furu, mest på harde, små- og middelsdimensjonerte og dels barkdekte læger, gadd og høgstubber (trolig først og fremst etter seinvokste trær). Arten foretrekker skrinn, lavproduktiv skog og myrkanter.

Liten jettegryte og trollhegg. Jettegryter har oppstått ved at en breelv har satt stein og grus i turbulent bevegelse under isen. Bredde og dybde på jettegryter varierer fra noen få desimeter til mange meter. Bildet er tatt på ytre Lyngør, som både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Polarmåke er en arktisk måke som blant annet hekker på Svalbard. Utenom hekketiden kan den sees langs norges kyst, mest i nord. Polarmåka er sammen med storjoen den eneste flygende predatoren av betydning på Svalbard. Den hekker gjerne i nærheten av og i sjøfuglkolonier. Bildet viser en voksen polarmåker ved et isfjell på Svalbard.