Bildet viser anlagt blomstereng domintert av prestekrage og rødkløver langs Havnepromenaden i Oslo sentrum. Undersøkelser har vist at dette er attraktive områder for humler, solitære bier og andre pollinatorer kort tid etter anleggelse.

Blåbringebær er knyttet til kantsoner, både på berg og mot elve- og sjøkanter og veg, hovedsakelig på Sørøstlandet.

Misteltein lever som parasitt på løvtrær. Arten er uvanlig i Norge og vokser hos oss bare i tilknytning til indre Oslofjord. Planten er vintergrønn. De hvite bærene spres med fugler som spiser dem. Mistelteinen og dens vertstre er fredet og kan derfor ikke felles eller skades. Det er mye tradisjon og mytologi forbundet med misteltein. Her er den fotografert i Mølen naturreservat. En øy med svært mye misteltein.

Humle som sanker nektar på bakketimian, som er en verdifull næringsplante for humler. Dette er sannsynligvis en hunn av kragejordhumle. Kragejordhumle er i Norge mest vanlig langs kysten på Vestlandet. Den er svært vanskelig å skille fra lys jordhumle og kilejordhumle, men har et bredere kragebånd som går et godt stykke under vingefestene. Kilde: Arsdatabanken.

Stolt Henrik er en plante som i utgangspunktet er fremmed i Norge, men siden den er innført til Norge sp tidlig som middelalderen så regnes den som naturlig hjemmehørende og skal dermed rødlistevurderes. Den vokser på godt gjødslede steder rundt gårder og beitemark og næringsrik skrotemark. Den er også funnet sporadisk på skrotemark. Arten har aldri vært særlig vanlig noe sted i Norge, men den har de siste årene hatt en tilbakegang som skyldes opphør av skjøtsel av kulturmark og gjengroing med mer konkurransesterke arter. Kilde: Artsdatabanken.no

Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Lindøya i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Fargemyske er en Øst-Europeisk og Vest-Sibirsk plante i maurefamilien, som vokser i lysåpne tørrbakker, kalkberg og hei. Arten var tidligere bare kjent viltvoksende ved Østensjøvannet i Oslo. Det ble imidlertid ikke gjenfunnet her etter 1937. Man regnet arten lenge som utryddet fra Norge, inntil noen få individer ble funnet på Jeløya i 2005. Dette er i dag eneste kjente voksested for arten i Norge.

En turgåer som lener seg mot en vakker lønn mens han skuer ut over en fantastisk utsikt over indre Oslofjords øyrike. I bakgrunnen ser man Hovedøya, Lindøya, Gressholmen, Rambergøya og Nesoddtangen bakerst. Ekebergskråningen og disse øyene har en svært verneverdig og unik flora og fauna i norsk sammenheng.

Lynghumle og flue som sanker nektar på gullris. Gullris er en verdifull næringsplante for humler og andre insekter. Lynghumle er en forholdsvis liten humle som er utbredt og vanlig i områder med mye røsslyng fra kysten og opp til fjellet. Den har fargetegninger som hagehumle, men skiller seg fra denne på kort og bredt ansikt og kortere tunge. Kilde: Artsdatabanken.

Lynghumle som sanker nektar på rødknapp. Rødknapp er en verdifull næringsplante for humler og mange andre insekter. Lynghumle er en forholdsvis liten humle som er utbredt og vanlig i områder med mye røsslyng fra kysten og opp til fjellet. Den har fargetegninger som hagehumle, men skiller seg fra denne på kort og bredt ansikt og kortere tunge. Kilde: Artsdatabanken.

Tysbast (Daphne mezereum) er en busk med fiolette blomster som springer ut på bar kvist tidlig om våren. Den vokser helst i skog på litt næringsrik jord.

I Kjaglidalen naturreservat trives hvitveisen godt. På våren danner den store blomstertepper på skogbunnen.

Spredning av fremmede hagearter er en av de største trusselene mot den unike vegetasjonen som finnes i tilknytning til Oslofjorden. Enkelte hageplanter, som opprinnelig ble plantet i nærliggende boligområder sprer seg ofte effektivt ut i omkringliggende natur. Her er hekkplanten sprikemispel i ferd med å erstatte kalk-krevende vegetasjon med bl.a. blodstorkenebb og den rødlistede ansvarsarten dragehode. Dragehode er ikke gjenfunnet her, kanskje pga. utskygging etter etablering av sprikemispel. Sprikemispel er en av flere hagemispler med rikelig frøformering som er i meget rask ekspansjon i Norge og invaderer en lang rekke skogtyper, skogkanter, kratt og grunnlent mark. Den endrer sammensetningen av busksjiktet og danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt. Arten hører naturlig hjemme i Kina.

Geitved er en 2-4 m høy, bladfellende busk eller lite tre med en kraftig og ofte kroket stamme og korte, tykke og stive greiner. De blanke bladene er 3-7 cm lange, ovale og lette å kjenne igjen på den sagtannete kanten og de tydelige bueformede nervene. Geitved har en sørøstlig utbredelse og finnes spredt på Østlandet og langs Sørlandskysten. Geitved vokser helst på solåpne, tørre og steinete steder i skog, skogbryn, kratt og hager, og planten foretrekker kalkholdig jord. Kilde: Urtekildens planteleksikon

Spansk kjørvel hører hjemme i fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa og ere n gammel kulturplante some er blitt dyrket og brukt langt utenfor dens naturlige område. I Norge forekommer den hyppig I lavlandet på Vestlandet og mer spredt i Sør- og Midt-Norge. Planten etablerer seg lett utenfor hager og danner tette bestander som konkurrerer ut ut de fleste andre arter. Bildet viser planten med frukter.

Nordmarksplassene Blankvannsbråten, Finnerud, Slagteren og Svartorseter var tidligere setrer tilknyttet storgårdene i Aker. Kulturlandskapet rundt plassene har vært i drift og blitt skjøttet over lang tid og de er i dag Oslos utvalgte kulturlandskap. Bildet viser en blomstereng ved Blankvannsbråten.

Bulkemispel er en opptil 5 meter høy langlevd busk med stor bærproduksjon som stammer fra Kina. Bladene er ganske store og har nedsenkete nerver, noe som gjør at bladene får en bulkete form. Arten var en meget populær hagebusk, trolig på 1900-tallet, men er nå forbudt å plante og omsette til videre dyrkning fordi den er vektor for sjukdommen pærebrann på ville og dyrkete frukttrær. Arten har likevel regelrett eksplodert ut i norsk natur siden 1980. Arten er nå solid etablert i alle kystfylker nord til og med Sør-Trøndelag. Arten har et stort potensiale for videre lokalspredning og fortetning, sjøl om dyrkningen i hager nå langt på vei er opphørt. Bulkemispel etablerer seg i en lang rekke kratt- og skogtyper. Den fortrenger andre busker, etablerer et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har slikt, kan tenkes å forstyrre balansen mellom planter med saftige frukter og de fugler som utnytter og sprer dem, og den er vektor for en alvorlig plantesykdom (pærebrann). Kilde: Artsdatabanken.

Engtjæreblom er en flerårig art i nellikfamilien. Planten er 20–60 centimeter høy og har smale, avlange blader. Stengelen er mørk og klebrig øverst og blomstene er røde. Engtjæreblom er en vanlig art i lavlandet og vokser på tørr, kalkfattig mark nord til Trøndelag. Den trives blant annet på tørre og grunnlendte enger, vegkanter og skogkanter på kalkfattig grunn.

Blomstrende småengkall (Rhinanthus minor).

Blomstrende bekkeblom i elv.