Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på krekling i fjellbjørkeskogen.

Sti gjennom eikeskog med hvitveisteppe.

Misteltein lever som parasitt på løvtrær. Arten er uvanlig i Norge og vokser hos oss bare i tilknytning til indre Oslofjord. Planten er vintergrønn. De hvite bærene spres med fugler som spiser dem. Mistelteinen og dens vertstre er fredet og kan derfor ikke felles eller skades. Det er mye tradisjon og mytologi forbundet med misteltein. Her er den fotografert i Mølen naturreservat. En øy med svært mye misteltein.

Hest kan gjøre stor skade på gamle og grove trær. Barken er et ettertraktet mattilskudd som hesten gnager av. Her ser du en gammel eik som er skadet etter at hest har gnagd på barken.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Neslesommerfugl som søker nektar på bergmynte. Bergmynte er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfuglen er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger. Her i en blomsterbed i en hage.

Mørk jordhumle som sanker nektar på bakkekløver. Bakkekløver er en erteplante som bare vokser naturlig på Hovedøya i Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Tette blader av blåveis er typisk for kalkrik løvskog.

Kalktørrerenger er artsrike mljøer og blodstorkenebb er en av karakterartene på disse engene. Den er helst knyttet til de noe frodigere utgavene og vanlig i kantkratt.

Oksetunge er en 30-60 cm høy flerårig plante i rubladfamilien. Den har rødfiolette til mørkt blåfiolette blomster. Den finnes i Norge først og fremst i lavereliggende deler av Øst-Norge, der den særlig forekommer på kalkholdige enger, bakker og veikanter.

Libellen kongeøyenstikker er en av vår største øyenstikkere. Den lever i og langs rent rennende vann i Sør-Norge. Her sttter ett voksent dyr og hviler på en avblomstret engtjæreblom.

Nikkebrønsle er en ettårig urt i kurvplantefamilien. Kurvene har bare rørkroner, av og til enkelte tungeformede kantblomster; alle er brune. Nikkebrønsle vokser i tilknytning til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i kulturlandskapet på Østlandet og spredt til Rogaland.

Kammarimjelle i blomstring. Kammarimjelle har gått sterkt tilbake de siste hundre år som følge av intensivering av jordbruket og opphør av beite og slått. Planten vokser på tørre enger, beiter, krattskog og langs aktivt skjøttede veikanter på baserik grunn. Arten er nær ved å dø ut i Norge.

Almestjertvinge er en art av dagsommerfugler i familien glansvinger. Oversiden er brun og bakvingene har et lite vedheng, en «stjert». Undersiden er lysebrun med en karakteristisk, hvit W-formet strektegning. Bakvingens underside har dessuten et iøynefallende oransje kantbånd. De voksne sommerfuglene flyr fra juli til august. De oppholder seg rundt trekroner i løvskog, parker og hager med alm, men kan også være næringssøkende på blomster (her åkertistel). Larvene lever av og på alm. Arten er lokal og temmelig sjelden på Sørlandet og Østlandet nord til Hamar.. Kilder: Store Norske Leksikon og Artsdatabanken

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på rullesteinstrand.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Gaukesyre med vanndråpe.

Dvergtistel i blomst. Dvergtistel er en av våre sjeldneste plantearter, som bare finnes naturlig i kalkfuruskogsmiljøer på Ulvøya i indre Oslofjord. Her har den gått sterkt tilbake på grunn av utbygging, og vokser nå bare i små mengder i en hage. Som et forsøk på å redde planten er arten nylig introdusert til naboøya Padda. Dette bildet er tatt på Osloryggen i botanisk hage i Oslo, der de har plantet mange plantearter som lever på grunnlendt kalkmark i Oslofjorden.

Storfe gjør en svært god jobb med å holde det gamle kulturlandskapet åpent. Det gir en rik flora og fauna og gir de gamle trærne gode livsvilkår. Her en havnehage med gamle trær, bl.a. eik.

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser gravarbeider i forbindelse med et boligprosjekt, der tiltak som gjennomføres trolig bidrar til spredning av kanadagullris, som blomstrer i forgrunnen. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.