Rødknapp kan du oftest finne på tørre enger og vegkanter. Det er en viktig næringsplante for spesielt humler, men også andre insekter.

Russekål (Bunias orientalis) er en problematisk fremmed plante fordi den etablerer store og tette bestander som konkurerer ut den opprinnelige vegetasjonen. Den etablerer seg gjerne først i venkanter. Derfra kan den spre seg og danne store og tette bestander. Hester og andre husdyr kan bidra til å begrense plantens spredning, men greier ikke å fjerne den når planten først har etablert seg.

Fremmede plantearter som innebærer en økologisk risiko er i økende grad i ferd med å etablere seg og spre seg på hogstflater, spesielt i nærheten av bebyggelse og jordbrukslandskap med store mengder fremmede arter. Dette er i ferd med bli et betydelig økologisk problem som skogbruket bør ha fokus på, siden de fremmede planteartene kan bli så tallrike at de endrer den stedegene vegetasjonen og spre seg videre til andre nyetablerte hogstflater. Bildet viser kanadagullris som har etablert seg på en hogstflate. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Krattsoleie er knyttet til tørr kulturmark og urterike kanter, samt åpen skog, oftest på baserik grunn. Her fra åkerholme på kalkgrunn.

Død ospestamme og elv omgitt av frodig og dødvedrik edelløvskog.

Hann av gresshumle som sanker nektar på fagerknoppurt. Fagerknaoppurt er en verdifull næringsplante for humler. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Legevendelrot vokser i nokså til meget tørr grasmark, ofte på grunnlende og oftest på noe baserik grunn. Legevendelrot er en gammel kulturplante og sannsynligvis innført i Norge, men godt før 1800 (kanskje middelalderplante). Den er knyttet til eldre kultursteder, ofte tidligere klosterplasser og tidligere kirkegods.

Brunstorkenebb er en fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa. Den har både klonal vekst med jordstengler og frøspredning. Brunstorkenebb har evnen til å danne store og tette bestander i edelløvskog, der den kan konkurrere ut store deler av den naturlige vegetasjonen. Her har den invadert en naturtomt på Nesodden.

Bildet viser oreskog langs Sørkedalselva, som er smittet av Phytophthora sp. og der det fleste oretrær er døde eller skadet. Slektsnavnet Phytophthora kommer fra gresk og betyr planteødelegger. De hører til et eget rike (Stramenophila) på linje med sopp-, dyre- og planteriket. På verdensbasis er det påvist ca. 150 arter av Phytophthora, der noen er blant de verste skadegjørere som finnes på treaktige vekster. De fleste Phytophthora-arter er jordboende, men sporene sprer seg effektivt med vann.

Stolt Henrik er en plante som i utgangspunktet er fremmed i Norge, men siden den er innført til Norge sp tidlig som middelalderen så regnes den som naturlig hjemmehørende og skal dermed rødlistevurderes. Den vokser på godt gjødslede steder rundt gårder og beitemark og næringsrik skrotemark. Den er også funnet sporadisk på skrotemark. Arten har aldri vært særlig vanlig noe sted i Norge, men den har de siste årene hatt en tilbakegang som skyldes opphør av skjøtsel av kulturmark og gjengroing med mer konkurransesterke arter. Kilde: Artsdatabanken.no

Orkideen flueblom er en sjelden plante som vokser i kalkskog kun få steder i landet. Den har blomster som både ligner og lukter som en gravevepshunn. Samtidig med at blomstene springer ut klekkes gravvepshannen. De farer rundt på jakt etter en make, men finner bare flueblomsten, drar fra blomst til blomst, og resultatet blir bestøvning.

Slettsnok i åpen lyngfuruskog. Slettsnok har et karakteristisk mønster med mørke flekker på ryggen, en stor mørk flekk på hodet og en mørk øyestripe. Den er den mest varmekjære av 'ormene' våre, og liker seg best i sørvendte lier. Slettsnoken tar seg spesielt godt frem i bratt terreng og kan også klatre i trær. Slettsnoken biter gjerne, men er ikke giftig. Den er en mini "kvelerslange" med sterk muskulatur som dreper byttet sitt ved kveling.

Orkideen flueblom (Ophrys insectifera). Er en sjelden plante som vokser i kalkskog kun få steder i landet. Den har blomster som både ligner og lukter som en gravevepshunn. Samtidig med at blomstene springer ut klekkes gravvepshannen. De farer rundt på jakt etter en make, men finner bare flueblomsten, drar fra blomst til blomst, og resultatet blir bestøvning. Bildet er tatt i Frierflogene naturreservat.

Syrin som på bildet skygger ut artsrike strandberg med flere rødlistede lavarter. Syrin er en innført art, vanlig hageplante, som kan naturalisere seg og føre til negativ virkning på naturlig flora, også i naturreservater som på bildet.

Knottblom (Microstylis monophyllos) er en orkidee som er knyttet til ekstremrike sumpskoger/myrer. Disse miljøene finner en gjerne der en har kalk i berggrunnen. Gjennom mange tiår har slike lokaliteter blitt grøftet og drenert og leveområdene er derfor blitt sterkt redusert i antall. Her er den fotografert i Ultvedttjern naturreservat.

Blankstorkenebb er knyttet til bergvegger og bergkoller, oftest i skygge, i næringsrik skog. Sør- og vestpå finnes den også ofte på mer åpne berg. Den er mest utbredt i kyststrøk, nord til No Brønnøy. Det har vært antydet tilbakegang senere år. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Ertevikke vokser på berg og i skogkanter, som regel på baserik berggrunn.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på bjørk.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en boks med hagerips med to ulike varianter med farger som komplementerer hverandre og formet som Yin og Yang. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Legevendelrot vokser i nokså til meget tørr grasmark, ofte på grunnlende og oftest på noe baserik grunn. Legevendelrot er en gammel kulturplante og sannsynligvis innført i Norge, men godt før 1800 (kanskje middelalderplante). Den er knyttet til eldre kultursteder, ofte tidligere klosterplasser og tidligere kirkegods.