Beitemark med solblom (Arnica montana). Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. For hardt hestebeite kan imidlertid være skadeling for planten og de mange insekter som lever av planten.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Solblom (Arnica montana) er skjøtselskrevende art som vokser i ugjødsla slåtteenger.

Krattalant er en flerårig urt som vokser i store, tette matter. Arten er knyttet til berg og tørrbakker samt semi-naturlig eng på baserik grunn på Østlandet. Her fra en kalkrik fukteng langs Steinsfjorden.

Dvergtistel i blomst. Dvergtistel er en av våre sjeldneste plantearter, som bare finnes naturlig i kalkfuruskogsmiljøer på Ulvøya i indre Oslofjord. Her har den gått sterkt tilbake på grunn av utbygging, og vokser nå bare i små mengder i en hage. Som et forsøk på å redde planten er arten nylig introdusert til naboøya Padda. Dette bildet er tatt på Osloryggen i botanisk hage i Oslo, der de har plantet mange plantearter som lever på grunnlendt kalkmark i Oslofjorden.

Artsrik tørrbakke på fjellgård med flekkgrisøre.

Solblom (Arnica montana) er skjøtselskrevende art som vokser i ugjødsla slåtteenger.

Hestehoven strekker seg mot lyset.

Stjernetistel er tilknyttet baserike/kalkrike strandenger, tørrbakker og kalkfuruskog på Østlandet. De rikeste forekomstene finnes sannsynligvis i tilknytning til Oslofjorden. Arten trues av nedbygging og gjengroing.

En elbill drives av en elektrisk motor, der energien til framdrift lagres i batterier eller hentes fra en brenselcelle. Siden elbiler går på strøm regnes de som mer miljøvennlige enn bensin- og diseldrevne biler, som går på fosile drivstoff og skilller ut klimagasser. Forøvrig er de mye mer stillegående, og lager således ikke støy. Bildet viser en parkert elbil med løvetann i forgrunnen.

Beitemark med solblom (Arnica montana). Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. For hardt hestebeite kan imidlertid være skadeling for planten og de mange insekter som lever av planten.

Fagsamling slåttemark på Ryghsetra

Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten. Bildet viser en ubestemt art av jordhumle som henter nektar fra planten, og som samtidig bestøver den.

En danseflue i slekten Empis. Flere arter av tovinger er blomstersøkende og bidrar med pollinering. Her sitter den på krattalent i en fukteng.

Blomstervepsen og pollinatoren Tenthredo brevicornis finnes spesielt i tilknytning til blomsterrike enger, men også i veikanter, jordekanter, skogskanter og andre steder rikelig med blomster. T. brevicornis er en ganske vanlig art, som enkelte steder kan opptre i store antall. Pollen fester seg lett i behåring og skulpturering, men de samler ikke pollen slik som biene, men bidrar til pollinering.

Solblom (Arnica montana) er skjøtselskrevende art som vokser i ugjødsla slåtteenger.

Artsrik slåtteng med prestekrager i vind.

Beitemark med solblom. Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. Flere lokaliteter med solblom er imidlertid truet av for hardt beite ved at plantene ikke rekker å frø seg før de blir spist av beitedyra. Dette går ut over rekruteringen av planten pluss alle de insektene som er avhengig av solblom.

Flekkgrisøre trives på noe baserike tørrbakker og ugjødslede tørrenger. Her fra slåtteng.

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser et pukkverk med store menger hestehamp i forgrunnen som vil sprer sine frø i anlegget. Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig.