Øyekrittlav (Phlyctis agelaea) vokser på løvtrær med glatt bark, i sør oftest på edelløvtrær som bøk, spisslønn, ask og hassel, og i nord oftest på boreale løvtrær, særlig gråor. Arten er tilknyttet rike, friske løv- og blandingsskoger.

Håndmarinøkkel eller handmarinøkkel (Botrychium lanceolatum) avbildet på artsrik, tørr og baserik slåtteng. Artsrike slåttenger har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel.

Bildet viser en larve av eremitt, holdt av Magne Flåten, som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Kulturlandskapet i Norherad i Vågå har et svært tørt klima og kalkrik grunn, og er levested for en rekke spesialiserte steppelav med mange svært sjeldne og internasjonalt truede arter, enkelte bare med sikre populasjoner her i hele verden.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

En gammel furu med bansai uttrykk på en liten kalkknaus på en kornåker på marin leire.

Storengkall i artsrik slåtteng. Arten finnes gjerne i gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel. Slike artssamfunn er sårbare for moderne driftsformer og kunstgjødsel.

Gammel løe i kant av artsrik eng i svak gjengroing.

Storfe på beite ved Gjesdal i Rogaland.

Skjeggklokke på en artsrik slåttemark. Dett er en sjelden art som kun er kjent i vill tilstand fra noen få steder i Oppland og Buskerud.

Forfallent hus på bygda.

Nikkesmelle på artsrik åkerholme på kalkfjell. Åkerholmer på kalkgrunn har gjerne artsrike rester av engflora, plantesamfunn tidligere var vanlig i kulturlandskapet, men som i dag er i ferd med å bli borte.

Den vakre rødsveve på artsrik eng på setervoll.

Artsrik slåttemark rundt gammel bygning.

Huldrenøkkel er kritisk truet på grunn av svært få reproduserende individer (skudd) og tilbakegang. Arten har svært små forekomster. Økologien er todelt. Dels forekommer på sandige tørrbakker som på bildet, dels på moldjord i edellauvskog.

Huldrenøkkel er kritisk truet på grunn av svært få reproduserende individer (skudd) og tilbakegang. Arten har svært små forekomster. Økologien er todelt. Dels forekommer på sandige tørrbakker som på bildet, dels på moldjord i edellauvskog.

Gammel og tidligere styvet "blekksprut-alm" klamrer seg fast til en kalkblokk med røttene og finner næring i det porøse og kalkrike fjellet.

Litt kalkrik fukteng som blir slått. Her med bl.a. orkideen skogmarihånd, sneller, hvitbladtistel, sumpmaure og sumphaukeskjegg. Slåttefukteng var vanlig i tidligere tider grunnet god produktivitet, men er sjeldent i dag for det er vanskelig å drive med tunge maskiner. Denne slås med ljå eller ryddesag med trekantblad.

Engmarihand er en sjelden orkide som vokser på fuktig-våt og oftest kalkholdig slåtte- og beitemark, myr og strandeng. Finnes også i bekkedrag. Går raskt ut ved gjødsling, og vanligvis også ved forsommerbeite. Her er den fotografert i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Kilde: www.artsdatabanken.no

Thyrea confusa er en krevende art knyttet til soleksponerte kalkberg.