Tett forekomst med russesvalerot i blomst, som har utkonkurert naturlig og tidligere artsrik og verneverdig vegetasjon på åpen grunnlendt kalkmark. Russesvalerot er en fremmed plante som har blitt et stort problem på øyene i indre Oslofjord. Den er svært ekspansiv og danner tette bestander på kalkrike enger, grunnlendt kalkmark, strandberg, kantkratt og rasmark. På den måten truer det biologisk svært verdifulle miljøer. Arten er svært vanskelig å bekjempe.

Fasan er en hønsefugl som hører naturlig hjemme i Asia. Den har etablert seg i sydlige deler av Skandinavia og Europa forøvrig. Bildet viser en hannfugl under kurtise.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Fasan er en hønsefugl som hører naturlig hjemme i Asia. Den har etablert seg i sydlige deler av Skandinavia og Europa forøvrig. Bildet viser en hannfugl.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en klase med hagerips og et blad. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Kjempespringfrø er en fremmed hageplante som sprer seg svært raskt langs vassdrag og veier. Flytting av fyllmasser fra steder med springfrø er også en veldig vanlig spredningsmåte. Hvis ikke arten bekjempes vil den danne tette bestander der annen vegetasjon konkurreres ut. Bildet viser en stor og tett forekomst av kjempespringfrø, som har spredd seg fra hage, der den sannsynligvis er plantet, og ut i omkringliggende kulturmark.

Høstberberis er en tornet busk med enkle og skruestilte blad som i motsetning til berberis er helrandete. Høstberberis har tidligere erstattet berberis i hager fordi sistnevnte er mellomvert for en rustsopp som angriper kornslag. Arten har saftige bær som effektivt spres med fugl. Høstberberis har hatt en rask spredning siden 1980, og den kan danne tette kratt som fortrenger hjemlige arter og endrer vegetasjonens sammensetning, slik som her. Kilde: Artsdatabanken.

Kanadagås er verden største gås, med en vekt på 5–7 kilo. Den er gråbrun med svart hode og hals med hvit strupeflekk. Kanadagjess hører opprinnelig hjemme i nordre del av Nord-Amerika. Den er innført til Norge, Sverige og flere andre europeiske land. Den er nå utbredt over store deler av Norge, og bestanden har enkelte steder blitt så stor at man har måttet sette i gang tiltak for å redusere antallet individer.

Ullborre er en toårig fremmed kurvplante som blir opptil 120 cm høy. Som andre borre-arter har frøkapselen små krokar som lett festar seg til dyr og mennesker og på den måten kan spre seg effektivt. Frøkapselens egenskaper har gitt namn til borrelåsen. Ullborre hører hjemme i Europa og Vest-Asia og er trolig kommet inn til Norge med ulike transporter rundt midten av 1800-tallet.

Bilde viser masseforekomst av hvitdodre i kalkrik eng i bymiljø. Hvitdodre er en fremmed flerårig urt med noe mattedannende vekst og med med stor frøreproduksjon. Arten er europeisk og vestasiatisk, som til Norge fra lengre sør i Europa. Arten har naturalisert seg i tørre, noe baserike enger og på grunnlende, i tillegg til at den finnes i et breitt spekter av skrotemark. Hvitdodre kom trolig inn tidlig på 1800-tallet, innført med såfrø, korn, transportmidler og kanskje ballastjord. Arten spredte seg raskt, hovedsakelig langs transportårer og ved industrianlegg. Den invaderer grunnlendt kalkmark, spesielt i Oslofeltet, og fortrenger stedegne arter, flere av disse sårbare eller truete. Arten er påfallende invasiv på tørr mark, og med mest negative effekter på baserik grunn. Kilde: Artsdatabanken

Kanadagås er verden største gås, med en vekt på 5–7 kilo. Den er gråbrun med svart hode og hals med hvit strupeflekk. Kanadagjess hører opprinnelig hjemme i nordre del av Nord-Amerika. Den er innført til Norge, Sverige og flere andre europeiske land. Den er nå utbredt over store deler av Norge, og bestanden har enkelte steder blitt så stor at man har måttet sette i gang tiltak for å redusere antallet individer. Bildet viser kanadagjess på et jorde.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en boks med hagerips med to ulike varianter med farger som komplementerer hverandre og formet som Yin og Yang. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Gravmyrt er en fremmed plante som på grunn av sin evne til å formere seg med jordstengler kan danne tette matter. Der den får fotfeste vil få andre planter overleve i undervegetasjonen. Her er den på vei ut gjennom gjerdet fra en hage.

Kartlegging av sommerfugler med bruk av hov. Neslesommerfugl som søker nektar på prydplanten lavendel i forgrunnen. Lavendel er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfuglen er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en klase med hagerips og et blad. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Kjempeslirekne er en flerårig, stor urteplante som kan bli opp til 4 meter høy. Den vokser i store, tette bestand og har underjordiske utløpere med stor overlevelsesevne. Kjempeslirekne er en fremavlet art som naturalisert trives på kulturmark. Dens opprinnelsessted er den russiske øya Sakhalin, samt nordlige deler av Japan. Arten er konkurransedyktig og sprer seg lett, derfor finnes den i dag i store deler av Norge. Grunnet sin aggressive vekst, dype røtter og krattdannende voksemåte, har kjempeslirekne en negativ effekt på andre arter: Den utnytter tilgjengelig næring og lys på en mer effektiv måte enn del fleste stedegne plantearter.

Russesvalerot har på øyene i Oslofjorden blitt et stort problem. Den er svært ekspansiv og danner tette bestander i de sårbare naturtypene på øyene. Bekjempelese er mest effektiv hvis en får dratt opp rotsystemet, men dette er en tidkrevende jobb. Russesvalerot står oppført på svartelista utgitt av Artsdatabanken.

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser gravarbeider i forbindelse med et boligprosjekt, der tiltak som gjennomføres trolig bidrar til spredning av kanadagullris, som blomstrer i forgrunnen. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten produserer opptil 10000 frø som spres med vinden, det gjør at spredningspotensialet er svært stort. Arten danner ofte tette kjerr som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting. Kilde: www.sabima.no

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser et pukkverk med store menger hestehamp i forgrunnen som vil sprer sine frø i anlegget. Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig.