Søkeresultat

Antall bilder funnet: 1225

BB 15 0258 / Apis mellifera / Honningbie <br /> Vaccinium myrtillus / Blåbær

BB 15 0258 / Apis mellifera / Honningbie
Vaccinium myrtillus / Blåbær

Honngibie som sanker nektar fra blåbærblomst. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

KA_220531_15 / Lupinus nootkatensis / Sandlupin

Bildet viser sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

BB_20160816_0230 / Branta leucopsis / Hvitkinngås <br /> Halichoerus grypus / Havert <br /> Larus marinus / Svartbak

BB_20160816_0230 / Branta leucopsis / Hvitkinngås
Halichoerus grypus / Havert
Larus marinus / Svartbak

Selen havert er lett kjennelig med sitt hestelignende hodefasong og sin lange snute. Hannene kan bli optill 2,3 m lange, og veie over 300 kg, mens hunnene er betydelig mindre. Havert er en typisk kystsel som finnes langs store deler av vår kyst, der de ofte lever på bunnfisk på gode fiskeplasser. Selene er derfor utsatt for å sette seg fast og drukne i fiskeredskap. Havert er hovedvert for parasitten torskekveis. Her ligger en havert på et skjær sammen med hvitkinngås og svartbak.

KA_100630_4904 / Rosa rugosa / Rynkerose

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon.

BB_20240703_0065 / Echium vulgare / Ormehode <br /> Filago arvensis / Ullurt

BB_20240703_0065 / Echium vulgare / Ormehode
Filago arvensis / Ullurt

Bildet viser ganske artsrik tørrbakke med blant annet mye ullurt, ormehode og harekløver ved kanonstilling på Østre Bolærne. Ullurt er en ettårig plante med karakteristiske hvitlodne stengler, blad og kurver i knippe. Den er vidt utbredt i Europa og Vest-Asia. Arten er knyttet til solvarme, tørre, tradisjonelt beitete grasbakker med glissent feltsjikt og hardt beitetrykk og til åpen, tørr sand- og grusmark og på andre skrotemark-pregete steder. Dens voksesteder er i tilbakegang. Tilbakegangen har trolig sammenheng med inngrep (masseuttak) i sand- og grusavsetninger og med opphør av beite på tørrbakker. Arten er eller har vært utbredt fra søndre Østfold og søndre Telemark nord til Nord-Gudbrandsdalen og over til indre Sogn. Kilde: Artsdatabanken

KA_180520_2 / Vinca minor / Gravmyrt

Gravmyrt er en fremmed plante som på grunn av sin evne til å formere seg med jordstengler kan danne tette matter. Der den får fotfeste vil få andre planter overleve i undervegetasjonen.

KA_130819_4196 / Branta leucopsis / Hvitkinngås

Hvitkinngåsa hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja. Bestanden på Svalbard har vært i kraftig vekst, og talte i 2005 ca 27.000 individer, etter at den var beregnet til noen få hundre på slutten av 1940-årene. Disse passerer norskekysten hver vår og høst på vei til og fra overvintringsområdene i Skottland. Østlandet har også en liten bestand som de siste årene har tatt seg kraftig opp. Her er den fotografert i hekkeområder i Adventdalen på Svalbard.

KA_230930_74 / Ovibos moschatus / Moskusfe

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

KA_160306_168 / Ovibos moschatus / Moskusfe

_SRE7712 / Syringa vulgaris / Syrin

Kalkberg med flere krevende og lyselskende skorpelav. Her er bergveggen i ferd med å gro igjen med syrinbusker (innført art) og annet kratt, en stor trussel mot flere rødlistede lavarter.

KA_160306_91 / Ovibos moschatus / Moskusfe

KA_170619_23 / Reynoutria japonica / Parkslirekne

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. I innlandsstrøk på Østlandet er den sjelden. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemart. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Her er det et bilde av parkslirekne som har vært bekjempet med plantevernmidler. Behandling med plantevernmidler må gjentas over flere år da parkslirekne er en svært seiglivet plante og det er vanlig at det kommer opp nye skudd etter sprøytingen.

BB_20160525_0167 / Acer pseudoplatanus / Platanlønn

Blad av en platanlønn. Det er plantet mye platanlønn i Norge. Spesielt i parker og byer har det vært populært med lønnetrær som vokser raskt. Platanlønn har siden spredt seg ut i naturen og kan erstatte stedegen skogvegetasjon.

BB 13 0169 / Ovibos moschatus / Moskusfe

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser en kraftig moskusokse.

KA_130819_4189 / Branta leucopsis / Hvitkinngås

BB 05 0282 / Anser albifrons / Tundragås <br /> Branta leucopsis / Hvitkinngås

BB 05 0282 / Anser albifrons / Tundragås
Branta leucopsis / Hvitkinngås

Flokk med tundragjess og hvitkinngjess på trekk.

BB 05 0271 / Vincetoxicum rossicum / Russesvalerot

Bekjempelse av planten russesvalerot (Vincetoxicum rossicum), ved luking og siden transport til forbrenning. Russesvalerot er en fremmed plante som er introdusert til Osloområdet fra Sydøst-russland eller Ukraina for over 100 år siden. I dag danner den tette bestander på flere av øyene i indre Oslofjord og konkurerer ut verdifull engvegetasjon. Den fremmede planten er derfor blitt en stor trussel mot unike naturverdier.