Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det ett fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt med en død munk (Sylvia atricapilla).

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det ett fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt som har tatt en kjøttmeisunge.

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det ett fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt med en død munk (Sylvia atricapilla).

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det ett fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur.

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det ett fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur.

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det ett fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt med en død munk (Sylvia atricapilla).

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det ett fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt med en død munk (Sylvia atricapilla).

Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Nakholmen i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Skjeggkre ble for første gang oppdaget i Norge i oktober 2013 og har siden spredd seg til hele Norge. Det er i slekt med sølvkre, men i motsetning til sølvkre trives skjeggkre på tørre og varme steder i hus og helst på mørke steder. Arten er nærmest altetende, men er særlig glad i cellulose, som finnes i papir. Skjeggkre tåler lange perioder uten mat og kan være veldig vanskelig å bli kvitt. Den kan bli opptil to centimeter lang. I tillegg kommer de lange antennene og haletrådene som er like lange som kroppen.

Høyfjellstrekningen langs Bergensbanen med stasjonene Finse og Haugastøl er for øvrig fra gammelt av kjent for forekomster av arter som normalt ikke hører hjemme på fjellet og til dels fremmedarter. Disse er trolig kommet dit med jernbanen, enten allerede i forbindelse med byggingen eller senere med togtrafikken. På bildet ses spansk kjørvel, pr i dag høyeste kjente forekomst av arten.

Grønnfink som spiser nyper av den fremmede rosebusken rynkerose, som ed således kan bidra til å spre. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested. I kulturlandskapet og langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Grønnfink er en vanlig spurvefugl som i stor grad overvintrer i Norge.

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det ett fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt med en død munk (Sylvia atricapilla).

Skjeggkre ble for første gang oppdaget i Norge i oktober 2013 og har siden spredd seg til hele Norge. Det er i slekt med sølvkre, men i motsetning til sølvkre trives skjeggkre på tørre og varme steder i hus og helst på mørke steder. Arten er nærmest altetende, men er særlig glad i cellulose, som finnes i papir. Skjeggkre tåler lange perioder uten mat og kan være veldig vanskelig å bli kvitt. Den kan bli opptil to centimeter lang. I tillegg kommer de lange antennene og haletrådene som er like lange som kroppen.

Granplantasje på tidligere kulturmark på Vestlandet. Gran er et fremmed treslag på Vestlandet da treslaget ikke har etablert seg her på naturlig vis. Systematisk skogplanting av gran, fører til at arten sprer seg til nye steder og blir en trussel mot det stedegne biologiske mangfoldet.

Kornblom (Centaurea cyanus) er en ettårig urt i kurvplantefamilien, som har smale blad og intenst blå blomster. Den kan bli nesten én meter lang. Pollen fra kornblom er funnet i torv som ble dannet rett etter istidens slutt, noe som viser at den var en pionerplante i den åpne og næringsrike jorda som fantes da. Da menneskene begynte å dyrke korn, ble kornblom et vanlig ugras i kornåkre. Kornblom dyrkes forøvrig i hager på grunn av de vakre blomstene. Kornblom var et stabilt ugras i kornåkrer i Norge fram til ca. 1920. Deretter er den blitt mer sjelden og mest knyttet til skrotemark med tilfeldige forekomster. Årsaken til tilbakegangen i åkrer er bedre kornrensing. Kilde: Wikipedia og Artsdatabanken

Skjeggkre ble for første gang oppdaget i Norge i oktober 2013 og har siden spredd seg til hele Norge. Det er i slekt med sølvkre, men i motsetning til sølvkre trives skjeggkre på tørre og varme steder i hus og helst på mørke steder. Arten er nærmest altetende, men er særlig glad i cellulose, som finnes i papir. Skjeggkre tåler lange perioder uten mat og kan være veldig vanskelig å bli kvitt. Den kan bli opptil to centimeter lang. I tillegg kommer de lange antennene og haletrådene som er like lange som kroppen.

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det ett fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt med en død munk (Sylvia atricapilla).

Kjempetuja er et stort nordamerikansk treslag som ble innført til Norge i ca. 1870. Den ble forsøkt som produksjonstreslag (tømmer) og her plantet i hager og parker. Arten vokser i dag spredt langs kysten fra Østfold til Lofoten. På grunn av problemer med frostskader, viltskader, høyt krav til sommervarme og angrep av en del sykdommer har den aldri blitt noen suksess for skogbruket i Nord-Europa. Kjempetuja har i dag har stabil eller svakt negativ bestandsutvikling i skog. Klimaendringer kan imidletid favorisere den. Frøene er vindspredte og kan spres over betydelige avstander, ikke minst fra fullvoksne trær som blir meget høge og dermed har større rekkevidde i spredning. Kilde: Artsdatabanken

Grønnfink hann som spiser nyper av den fremmede rosebusken rynkerose, som ed således kan bidra til å spre. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested. I kulturlandskapet og langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Grønnfink er en vanlig spurvefugl som i stor grad overvintrer i Norge.

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det ett fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt med en død munk (Sylvia atricapilla).