Frittstående hul eik langs trafikert vei i grøntområde i Oslo. Slike gamle eksponerte hule eiker er viktige for mange sjeldne og kravfulle arter av insekter, lav, mose og sopp. De er samtidig ofte utsatt for inngrep siden står i områder med stor menneskelig aktivitet.

Humle som sanker pollen fra seljens lodne hannrakler. Disse gåsungene er livsviktige for humler, sommerfugler og andre insekter tidlig om våren når det er få andre næringsrike blomster. Derfor er det viktig å ta vare på selja.

Fjellflokk vokser på frisk, næringsrik jord i rasmark, berg, fjellbjørkeskog, høgstaudeeng og strender. Her er den fotografert i Lofoten ved en sandstrand.

Intermediær gammel og høyreist bøkeskog på strandavsetninger i Larvik.

Strandtorn eller strandtistel langs Østfoldkysten i 2010. Denne forekomsten gikk tapt ett år senere som følge av utfylling av masser ! Arten lever langs sandstrender i ytre Oslofjorden, på Lista og Jæren. Den er forsvunnet de fleste steder der den har vokst, med den følge at utbredelsen har blitt sterkt oppdelt. Tilbakegangen skyldes primært slitasje/ødeleggelse i sammenheng med friluftsliv og gjengroing. På bildet kan den bli sterkt truet av den fremmede arten rynkerose.

Bilde viser en stior og tett forekomst av hestehamp i et parkmiljø med mye blottlagt mark. Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig. Kilde: Artsdatabanken.

Mjølkeika i Berge landskapsvernområde er uoffisielt målt til 10,85 meter i brysthøyde. Det gjør eika til en av norges største eiker.

Praktmarikåpe (Alchemilla mollis) er en fremmed plante i Norge, som opprinnelig kommer fra fjellområder i Øst-Karpatene, Kaukasus, Tyrkia og Nord-Iran. Det er flerårig, nokså grov, om lag halvmeterhøy urt med effektiv aseksuell frøformering med vind., folk, dyr og transportmidler. Praktmarikåpe er blitt en av de aller mest brukte prydplantene i offentlige parkanlegg, som har økt enormt i popularitet de siste par tiårene. Arten er i spredning over hele landet til nord i Finnmark og opp i fjellet. Arten er problematisk på grunn av at den fortrenger andre planter. Den ser dessuten ut til å være vanskelig å bekjempe. Kilde: Artsdatabanken.

Kystnær sandig eng med bl.a. nikkesmelle

Stjernetistel er tilknyttet baserike/kalkrike strandberg, tørrbakker og kalkfuruskog på Østlandet. De rikeste forekomstene finnes sannsynligvis i tilknytning til Oslofjorden. Arten trues av nedbygging og gjengroing.

Kulturlandskap med restaurerte styvingsask på sauebeite. Intakt lauveng har gått kraftig tilbake i senere år, og er oppført som en kritisk truet vegetasjonstype. De gamle askene i enga er viktige nøkkelelementer for en rekke krevende arter.

Reinrose er en kalkkrevende art som normalt vokser på høyfjellet. Men den har også enkelte reliktpopulasjoner langs kysten, som her på åpen grunnlendt kalkmark i Bamble.

Mongolspringfrø er en ettårig, ca 0,5 m høy fremmed art, med små blekgule blomster. Den kommer opprinnelig fra Mellom- og Øst-Asia. Planten ble i 1870-80-årene spredd fra botanisk hage i Oslo for forsøksdyrking til en rekke privathager rundt i landet. Den har trolig også etablert seg i naturen via lagringsplasser for importert tømmer og importert plantemateriale. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt miljø på relativt næringsrik, fuktig jord, særlig flommarkskog. Omfattende, tette renbestander er vanlige. Disse kan føre til fortrengning av stedegne arter, endringer i jordbunnsforhold og økt ersjonsfare. Bildet viser mongolspringfrø på en gammel fyllplass for hageavfall. Kilde: Artsdatabanken.

Ertevikke er en sjelden erteplante som vokser på berg og i skogkanter, som regel på baserik/kalkrik berggrunn ved Oslofjorden. Her ser vi plantens hvite blomster.

Rasmark med rikt hasselkratt med nokså grove stammer og endel død ved. Slike hasselkratt med lang kontinuitet er viktige for en rekke krevende arter. Hasselkrattet på bildet har bl.a. forekomster av pelsblæremose på stammen.

Stjernetistel er tilknyttet baserike/kalkrike strandenger, tørrbakker og kalkfuruskog på Østlandet. De rikeste forekomstene finnes sannsynligvis i tilknytning til Oslofjorden. Arten trues av nedbygging og gjengroing.

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på rullesteinstrand.

Krattalant er en flerårig urt som vokser i store, tette matter. Arten er knyttet til berg og tørrbakker samt semi-naturlig eng på baserik grunn på Østlandet. Her fra en kalkrik fukteng langs Steinsfjorden.

Stavklokke er knyttet til varme skoglier, berg og tørre bakker, mest i noe beitet landskap. Den er fortsatt utbredt over større deler av Sør-Norge, men mest på Austlandet. Observasjoner tyder på tilbakegang, og den er forsvunnet fra en lang rekke tidligere kjente lokaliteter (kilde: www.artsdatabanken.no)