Longyearbyen er Svalbards administrasjonssenter, med eget folkevalgt lokalstyre. Stedet har ca. 2 000 innbyggere og er en av verdens nordligste bosetninger. De aller fleste innbyggerne er nordmenn, men nesten 40 nasjonaliteter er representert. Det er fri adgang til å bosette seg i Longyearbyen for borgere fra alle stater som har underskrevet Svalbardtraktaten, men man må kunne forsørge seg selv. I dag er turisme, forskning og utdanning viktige næringsveier i tillegg til gruvedriften. Bildet viser elva som går gjennom Longyearbyen, med vann- og avløpsledninger i forgrunnen. Avløpet føres urenset ut i Adventfjorden.

Hogst av gammel skog med mye død ved og trær i sen livsfase kan gjøre at viktige miljøer for truede arter og biologisk mangfold går tapt. Her en tømmerlunne med mange hule og tildels døde trær.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Særegen kyst med lite vegetasjon, blankskurte svaberg og dammer som er formet av isens gang under siste istid. Området er både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Praktærfuglen er en arktisk dykkand i nær slekt med ærfugl. Hunnfuglen er svært lik ærfuglhunnen, mens hanner i praktdrakt har umiskjennelig orrangegul nebbknøl, lillarødt nebb og blålig isse og nakke. Praktærfugl hekker i de høyarktiske delene av Nord-Amerika og Russland, samt mer fåtallig på Grønland og Svalbard. Den er bare funnet hekkende ytterst få ganger i fastlands-Norge, men er relativt vanlig i Nord-Norge om vinteren. Bildet viser en flokk med praktærfugl i flukt.

Stillehavsøsters kommer opprinnelig fra Asia, men er spredd til andre deler av verden for å dyrkes. Dette er en art som forandrer habitatet den etablerer seg i. Den finnes ofte helt oppe i fjærebeltet og tåler tørrlegging på fjære sjø. Den danner tette bestander og kan skape skjellbanker eller rev som endrer miljøet.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser en knølhval som holder på å jakte sild.

Båtturisme på Svalbard. Her er det to nysgjerrige hvalross som nærmer seg lettbåten. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Engmarihand er en sjelden orkide som vokser på fuktig-våt og oftest kalkholdig slåtte- og beitemark, myr og strandeng. Finnes også i bekkedrag. Går raskt ut ved gjødsling, og vanligvis også ved forsommerbeite. Her er den fotografert i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Kilde: www.artsdatabanken.no

Mogop Pulsatilla vernalis er en flerårig urt som vokser som enkeltplanter eller i små tuer. Mogop er knyttet til tørre furumoer, beitemark og rabber i fjellet.

Økte nedbørsmengder på grunn av et endret klima vil også føre problemer med oversvømmelser, særlig i urbane områder med harde flater. Bildet viser hvilke problemer som oppstår når en vei fyller seg med vann i forbindelse med kraftig nedbør i Oslo høsten 2015. Når man skal krysse veien er det en risiko for å bli sprutet ned av biler.

Kanadagås er verden største gås, med en vekt på 5–7 kilo. Den er gråbrun med svart hode og hals med hvit strupeflekk. Kanadagjess hører opprinnelig hjemme i nordre del av Nord-Amerika. Den er innført til Norge, Sverige og flere andre europeiske land. Den er nå utbredt over store deler av Norge, og bestanden har enkelte steder blitt så stor at man har måttet sette i gang tiltak for å redusere antallet individer.

Gammel rik sandfuruskog på tykke sandige løsmasser er viktig leveområder for en rekke spesialiserte mycorrhiza-sopp. På bilde ses store mengder furufåresopp som er en god signalart for slike artsrike miljøer.

En fjorårskalv av elg som beiter vier og geitrams i en vegkant.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Her er det en ordentlig stor og flott bukk.

Slagugla er en av våre største ugler. Slagugle er en utpreget taigafugl, som i Norge bare hekker lengst øst i landet. Fuglen er imidelertid relativt vanlig i deler av Sverige, Finland og nordlige deler av Russland. Her en ungfugl som skal ringmerkes. For at den voksne fuglen ikke skal skade den som behandler ungfugler er det nødvendig å være godt beskyttet.

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord.

Tett snødrev har pakket seg rundt en gammel furu.

Bildet viser det som sannsynligvis er verdens første utslippsfrie arbeidsplass med el-maskiner. Arbedet består i anleggelse av en gågate. Dette er første steg i arbeidet med å redusere klimagassutslippene på byggeplasser.