Elva driva kommer fra Dovrefjell og har utløp ca. 150 km lenger vest ved Sunndalsøra. Bildet viser et strykparti i øvre del, der elva har gravd seg ned i fjellet og dannet en kløft. Øvre del av Driva er verna vassdrag.

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på rullesteinstrand.

Svalbardrein i mars. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det harde klimaet. Her er den fotografert foran en av de nedlagte kullgruvene.

Særegen kyst med lite vegetasjon, littoralbasseng med takrør, smådammer og blankskurte svaberg, som er formet av isens gang under siste istid. Området er både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Slettsnok i åpen kulturlandskap med sydvendt skrent og gjengrodde jorder. Slettsnoken har et karakteristisk mønster med mørke flekker på ryggen, en stor mørk flekk på hodet og en mørk øyestripe.Den er den mest varmekjære av 'ormene' våre, og liker seg best i sørvendte lier. Slettsnoken tar seg spesielt godt frem i bratt terreng og kan også klatre i trær. Slettsnoken biter gjerne, men er ikke giftig. Den er en mini "kvelerslange" med sterk muskulatur som dreper byttet sitt ved kveling.

Cyanobakterier eller blågrønnalger er fotosyntetiske bakterier som opptrer naturlig i ferskvann, saltvann og i jord. Man antar at de er blant de eldste organismer på kloden, og at de derfor har hatt tilstrekkelig tid til å tilpasse seg mange typer vann. Cyanobakterier er ekstra konkurransedyktige i næringsrikt vann og kan fortrenge andre organismer. Under optimale betingelser, slik som her, kan cyanobakteriene utvikle masseforekomst. Vannet får da en grønn, blågrønn, brun eller rød farge. Dette kalles algeoppblomstring. Cyanobakterier kan produsere toksiner (gift- stoffer) og lukt- og smaksstoffer. Kontakt med toksinene kan gi hudirritasjoner og forgiftninger når de opptrer i store konsentrasjoner. Kilde: NIVA, FHI

Gråspett (Picus canus) er en mindre vanlig hakkespett som lever i dødvedrike løvskoger og barskoger med høyt innslag av gamle løvtrær. Her en hann med rød panne. Bildet er tatt på foringsplass.

Musvåk er ein mellomstor og bredvinget rovfugl med jevnt brunfarget fjærdrakt og mange smale tverrbånd på halen. Den er en vanlig hekkefugl i skog og kulturlandskap i lavlandet i Øst-Norge, samt svært fåtallig i Trøndelag og Vest-Norge. Føden består hovedsakelig av smågnagere, slanger og frosk. Musvåk er en trekkfugl som overvintrer på kontinentet, men der enkelte fugler overvintrer nær kysten i Sør-Norge.

Bildet viser dødt ungdyr av gulflankedelfin som undersøkes. Gulflankedelfin er en vidt utbredt varmtemperert og tropisk delfinart som sjelden opptrer i Norge. Den blir ca. 2 meter lang og veier normalt 80 til 150 kg. Mørk rygg og lyse kroppssider skiller den fra de hyppigere forekommende delfinartene som forekommer langs norskekysten.

Kiting på vinteren har blitt en veldig populær aktivitet for mange. Muligheten for å forflytte seg raskt og langt kun ved hjelp av vind har gjort mange fjellområder langt mer tilgjengelig enn tidligere og det har også sine negative konsekvenser. Konflikten mellom kitere og reinsdyr er reell. Hardangervidda er ett av områdene som er populært for kiting og da spesielt langs riksveg 7 nord på vidda.

Toppskarven hekker i kolonier langs kysten vår fra Rogaland og til Finnmark. Den foretrekker å hekke i sterkt kupert terreng ytterst mot havet. Skarven har en fjærdrakt som suger vann slik at den minsker problemet med oppdrift under dykkingen. Her er den fotografert på Hornøya i Finnmark.

En svovelskjellsopp er et flott motiv med sin skarpe farge i kontrast til omgive0lsene.

En gutt som studerer en grønn løvgresshoppe. Grønn løvgresshoppe er vår største gresshoppeart. På grunn av sin størrelse og de lange vingene lar denne arten seg vanskelig forveksle med andre norske arter. Hannens lokkesang er meget kraftig og kan høres på mer enn 100 meters avstand.

Låvesvale er en sommergjest, som hekker vanlig i tilknytning til bygninger, bruer og andre mennskelige kontruksjoner over store deler av Norge. Arten er vanligst i det åpne jordbrukslandskapet. Låvesvale har karakteristisk dypt kløftet stjert med trådsmale stjertspyd, mørkt blåglinsende overside og blodrød strupe og panne. Bildet viser en låvesvale som flyr over dammene i Moutmarka i Færder nasjonalpark på jakt etter insekter.

En fylkesvei en kald vinterdag. Veien er tilpasset det bølgende kulturlandskapet og som følger gammelt veifar.

En liten rast i blomsterenga. Dette bildet er fra oppstigningen til Besseggen fra Gjendesheim.

Huldreblomst er en sjelden orkidé som først og fremst lever i gamle, moserike og fuktige granskoger på kalkrik grunn. Planten har ikke klorofyll, men lever av nedbrutte plantedeler og er helt avhenig av sopprot (mycorrhiza). Planten lever et underjordisk liv og viser seg bare når den blomstrer, noe som ikke skjer hvert år.

Bildet viser en hvalrosskoloni ved Magdalenefjorden foran Gullybreen. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

En havørn som er på vei til å plukke opp en fisk fra sjøen. Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne åtsler også. Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html