Grå barkmåler er en middels stor, gråspraglete måler, som er godt kamuflert når den sitter på bark. Hannen har trådformede antenner. Sommerfuglen lever i løvskog, hager og parker. Grå barkmåler ble først funnet i Norge i 1998 og er nå utbredt langs kysten fra Bergen til Halden.

Lobothallia radiosa er en sjelden skorpalav som vokser på soleksponerte kalkberg i indre Oslofjord, Ringerike og ved Mjøsa. Dette eksemplaret er fotografert på Brønnøya i Asker kommune.

Naturvernforbundet i Buskerud sin tradisjonelle slåttedugnad og hesjing på gamlemåten, med hest og håndrake. Dette er en av få større artsrike, ugjødsla slåtteengene i lavlandet.

Beitende svalbardrein i august. Fremdeles sitter basten på geviret. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det tøffe klimaet.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Kystlandskap fra Senja. Bildet er tatt fra Tungeneset. I bakgrunnen kan en se fjellene Okshornan.

Piggsvinspinner er en vakker og vanlig art. Larven lever på ulike urter og på bjørk. Den flyr i skoglysninger, på myrkanter og på hogstflater. Den går opp i bjørkebeltet i fjellet.

Kulturlandskapet i Norherad i Vågå har et svært tørt klima og kalkrik grunn, og er levested for en rekke spesialiserte steppelav med mange svært sjeldne og internasjonalt truede arter, enkelte bare med sikre populasjoner her i hele verden.

Vårmarihånd (Orchis mascula) er en orkidé som vokser på åpen, tørr og gjerne kalkholdig jord i bl.a. skog og tørrbakker. Her på kalktørrenger ved Oslofjorden.

Slakkstarr er en av våre mer næringskrevende starrarter. Den er knyttet til fuktig til våt, næringsrik jord, helst med rennende grunnvann.

Silda er en feitfisk som blir opptil 40 cm lang, har en tett kropp som er sammentrykket fra sidene, har store blanke skjell og stor kløftet halefinne. Den er en utpreget stimfisk, som stort sett lever av plankton og små krepsdyr. Silda gyter langs kysten i februar–mars. Etter klekkingen driver larvene med kyststrømmen. Sild forekommer i mange ulike bestander. Arten er en av våre viktigste matfisker, med en mengde anvendelsesområder. Den er også en viktig næringsfisk for mange sjøfugl- og sjøpattedyrarter. Sildebestandene har variert mye i mengde de siste tiårene, bl.a. som følge av overfiske. Dette har hatt innvirkning på sjøfuglbestandene.

Almestjertvinge er en art av dagsommerfugler i familien glansvinger. Oversiden er brun og bakvingene har et lite vedheng, en «stjert». Undersiden er lysebrun med en karakteristisk, hvit W-formet strektegning. Bakvingens underside har dessuten et iøynefallende oransje kantbånd. De voksne sommerfuglene flyr fra juli til august. De oppholder seg rundt trekroner i løvskog, parker og hager med alm, men kan også være næringssøkende på blomster (her åkertistel). Larvene lever av og på alm. Arten er lokal og temmelig sjelden på Sørlandet og Østlandet nord til Hamar.. Kilder: Store Norske Leksikon og Artsdatabanken

En ca. 200 år gammel eik, som har vært omfattet av forskriften for utvalgte naturtyper (hul eik), har måttet vike for å justere en fylkesvei.

Hvitryggspett er knyttet til områder med mye løvskog som er rik på død ved. Arten har hatt stor tilbakegang i Skandinavia og er i tilbakegang på Østlandet, men har ennå sterke bestander på Vestlandet. På bildet ses en hannfugl.

På tur over Besseggen i Jotunheimen. Denne turen fra Gjendesheim i øst til Memurubu i vest er en av Norges mest populære ruter. Spektakulær utsikt og flotte naturopplevelser er noen av grunnene til at så mange velger å ta turen. Dette bildet er fra nedstigningen til Memurubu.

Gammel, åpen og beitepreget eikeskog i tilknytning til kulturlandskapet på Røer. Dette er en av Europas nordligste eikeskoger. Skogen inngår som en del av et nasjonalt viktig kulturlandskap med et svært rikt biologisk mangfold, bl.a. knyttet til gamle og hule eiker.

Kulldriften har satt sine tydelige spor i kullhavna i Longyearbyen. Gruvevirksomhet medfører store naturinngrep. Med denne virksomheten følger også kull som forurenser jordmonn, vegetasjon og dyreliv. Kull er et fossilt brensel som spiller en viktig rolle i verdens energiproduksjon som energikilde i kullfyrte varmekraftverk. Kull regnes som den mest forurensende energikilden i bruk i dag, spesielt når det gjelder utslipp av CO2, SO2 og NOx.

Elvedelta en truet naturtype. I Norge utgjør de forholdsvis små areal, men de er viktige fordi de fungerer som nøkkelområder for en rekke arter. Deltaene er bl.a. en viktig hekkebiotop for mange fugler, og viktig som raste- og næringsområde under trekk. Mange særegne plantesamfunn har sine nisjer i elvedelta/ våtmarksområder. Bildet viser en liten del av deltaet i vestenden av Vålåsjøen på Dovrefjell.

Svalbardrein i mars. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det harde klimaet.

En pals er en haug eller rygg på myr som er over en meter høy og som inneholder en kjerne av permafrost. Palser dannes i områder med lite nedbør og lav gjennomsnittlig årstemperatur. I Norge er dette hovedsakelig i indre strøk av Troms og Finnmark, men også i noen grad i Dovreregionen. Palsmyrene er varierte og dynamiske myrer med en mosaikk av torvmark uten permafrost, erosjonsområder, dammer fra sammenfalte palser omgitt av torvringer og våte starr- og myrullområder. Dette gir mange muligheter for fugl både som hekkeområder og under fødesøk. Økende temperatur og mer nedbør gjør at permafrosten tiner og at utbredelsen av palsmyr minker. Palsmyr er dermed en truet naturtype. Dammen på bildet er sammenraste palskjerner med torvkantene som står igjen.