Bildet viser teist i sommerdrakt på vannet. Teist er en kystbundet alkefugl, som for det meste hekker i enkeltpar og små kolonier langs kysten. Om sommeren er den svart med hvite felt på vingene og røde bein. Om vinteren har den mye lysere fjærdrakt, der hodet og undersiden er hvit.

I Europa er nordlig aniskjuke bare kjent fra Skandinavia, og arten er knyttet til de kontinentale, østlige barskogene. Den vokser på gamle, nesten alltid levende, seljer i landskap rike på gamle seljer. Som navnet antyder, avgir den en karakteristisk lakrislignende lukt. Arten er sjelden og den er i tilbakegang.

Nedbygging fører til at mange verdifulle naturområder med et stort artsmangfold går tapt. Her pågår hogst av store linde- og eiketrær i forbindelse med utbygging av deler av en svært verdifull kalklindeskog på Ullern i Oslo. Eike- og lindestammer taes vare på som et kompenserende tiltak, til nytte for vedlevende insekt- og sopparter. Her en felt hul lind.

Grov, gammel eik, som begynner å danne hulrom i stammen. Slike eiker eiker utgjør ofte verdifulle miljøer for sjeldne og truede arter. I dennee eiken er det hent opp en vindusfelle for dokumentasjon av insektfaunaen i tilknytning til treet.

Gammel furuskog fra Engerdal kommune. Området er en del av et større område som er vurdert som internasjonalt verneverdig (Sorkvola).

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser en moskus i fjellandskap.

Gravand er stor som en liten gås, har gåselignende fasong og kalles fagergås av mange. Den er fargerik med en mosaikk av hvite, brune og mørkegrønne felter, samt med rødt nebb. Arten hekker langs hele norskekysten. Reiret legges under store steinblokker, båtnaust el.l. eller den graver gang til et reirkammer. Gravand lever av bunndyr som den hovedsakelig filtrerer ut av mudder i gruntvannsområder. Den er en av de første trekkfuglene som kommer om våren. Bildet viser gravand hann, som har rød knøl på nebbroten.

Vinterstemning på Skimtheia i Drammensmarka en sen kveld i januar.

Geitrams er en høy og smal plante som er nitrogenelsende. Spesielt liker den steder rundt utedoer, fjøs, veikanter og på skrotemark. Geitrams liker seg spesielt på branntomter. Planten er vanlig i hele Norge,

Marisko (Cypripedium calceolus) er en stor og vakker orkidè som er knyttet til kalkskoger. I Øst-Norge vokser den først og fremst i kalkgranskoger.

Rødstrupe er en karakterisktisk liten trostefugl med rund kropp og rustorange panne, strupe og bryst. Den har en meget vakker sang av klare, sprudlende og boblende toner. Rødstrupen kalles «tiurklokke», fordi den begynner å synge samtidig eller litt før tiuren om morgenen. Fuglen lever i skogsterreng, hager og parker over det meste av landet. Norske rødstruper er overveiende trekkfugler som overvintrer i Sørvest-Europa og middelhavsområdet. Dette er en av de få fuglene som overvintrer.

Marin forsøpling har blitt et stort miljøproblem. For eksempel setter fugler, sjøpattedyr, hummer og andre dyr seg fast i redskaper og skades av plast de spiser. Plast bidrar til forurensing av verdenshavene, tas opp i næringskjeden og blir sannsynligvis til slutt en del av vår mat. Bildet viser plastsøppel og isopor fra et verneområde i Asker kommune.

Hagehumle som sanker nektar på gjerdevikke. Gjerdevikke er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Spissnutefrosk yngler i dammer, tjern og innsjøer i lavlandet på Østlandet. Arten trues av en stadig gjengroing og nedbygging av dammer. Her en spissnutefrosk som svømmer.

Gullprikklav er en sjelden lavart som vokser på bergvegger, trestammer og kvister av gran. Den er knyttet til lokaliteter med høy luftfuktighet og særlig til den boreale regnskogen.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Steinsopp i gammel furuskog. Steinsopp er en ettertraktet matsopp og danner mykorrhiza med furu.

Ullborre er en toårig fremmed kurvplante som blir opptil 120 cm høy. Som andre borre-arter har frøkapselen små krokar som lett festar seg til dyr og mennesker og på den måten kan spre seg effektivt. Frøkapselens egenskaper har gitt namn til borrelåsen. Ullborre hører hjemme i Europa og Vest-Asia og er trolig kommet inn til Norge med ulike transporter rundt midten av 1800-tallet.

Junkerbregne er en bregne som vokser i løv- og barskoger og gjerne på baserik grunn.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av svensk asal.