Hagehumle som sanker nektar på revebjelle. Revebjelle er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Villsvin er en fremmed art i Norge og den har de siste årene økt i antall i grensetraktene mot Sverige. Villsvin er altentende, men mesteparten er planteføde. Her har villsvinet endevendt skogbunnen på jakt etter bl.a. røtter. Rotingen i skogbunnen kan også gi skader på røttene til trærne, noe som igjen kan føre til råteskader på trærne.

Krypfredløs er en flerårig, krypende, rotslående og rikt forgreinet hagestaude med gule blomster. Arten blir bare opp til 5 cm høg, men kan danne store og tette bestander som effektivt konkurerer ut annen vegetasjon. Arten formerer seg vegetativt med løsrevne skudd og sprer seg på den måten effektivt ut i norsk natur. Den hører ikke naturlig hjemme i Norge, men ble innført fra Mellom- og Sør-Europa og Kaukasus for over 150 år siden.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Hybridfrosk er en stor og kraftig frosk som vanligvis har en utpreget grønn farge med mørke flekker og en grønn stripe langs midten av ryggen. Hybridfrosk er oppstått som en krysning mellom de to artene damfrosk og latterfrosk, og er vanskelig å skille fra disse. Hybridfrosk er utbredt over hele Mellom-Europa øst til Moskva og nord til Danmark og Sør-Sverige. Arten ble i 2003 introdusert fra Polen til Finnøy i Rogaland, sammen med damfrosk. Bildet viser hybridfrosk som måles.

Alvemose er en sjelden mose som er knyttet til rikmyr og rik sumpskog. De fleste forekomstene er fra Akershus og Buskerud, men de fleste funnene er fra før 1900. Alvemose er fredet.

Klimaendringer vil gi økende mengder med overvann som skal håndteres samtidig som byutviklingen fører til mange tette flater. For å møte utfordringene etableres derfor vegetasjon som skal holde på vannet i urbane miljøer, både på bakken, på vegger og på tak. Dette kan kombineres med matproduksjon, som er blitt mer aktuelt i norske byer og tettsteder. Det dyrkes frukt, grønnsaker, røtter og urter i etablerte parsellhager, skolehager, blomsterkasser, takhager, bed og på grønne vegger. Urban matproduksjon fremmer kunnskap om dyrking av økologisk kortreist mat og har samtidig positive sosiale, helse- og samfunnsmessige effekter. Her dyrkes det jordbær, gressløk, kruspersille og timian på en grønn vegg.

Mer styrtregn og mer vekslende vær er en følge av endret klima.

En tømmerlunne med bjørk.

Misteltein lever som parasitt på løvtrær. Arten er uvanlig i Norge og vokser hos oss bare i tilknytning til indre Oslofjord. Planten er vintergrønn. De hvite bærene spres med fugler som spiser dem. Mistelteinen og dens vertstre er fredet og kan derfor ikke felles eller skades. Det er mye tradisjon og mytologi forbundet med misteltein. Her er den fotografert i Mølen naturreservat. En øy med svært mye misteltein.

Turen opp til Reinebringen i Reine i Lofoten har alltid vært en populær tur, men etter at det ble bygget en sherpatrapp opp til toppen tok besøkstallene helt av. Stien har blitt en attraksjon i seg selv og er bygd av sherpaer fra Nepal i perioden 2016-2022.

Dølaelva naturreservat ble vernet i 1992 og er en av våre boreale kystregnskoger og den huser flere sjeldne og utryddingstruede lavarter. Naturtypen finnes kun i kyststrøkene i Trøndelag og sør i Nordland og er internasjonalt truet.

Bildet blad og blomst av den introduserte planten valurt. Valurt er en ca. 1,2 m høy, flerårig legeplante som har vært dyrket siden middelalderen og som har vært spredd med ballast. Arten kommer fra Sørøst-Europa og Vest-Asia. Den formerer seg med frø som spres med mennesker og andre pattedyr. Kilde: Artsdatabanken

Kalksjøer er kalkrike innsjøer med høyt kalsiuminnhold. De aller fleste kalksjøer i Norge er forholdsvis små, med små nedbørfelt og ofte lang oppholdstid. I deler av landet ligger mange av kalksjøene i kulturlandskap med stor næringssaltavrenning. Overgjødsling er derfor en hovedtrussel mot mange kalksjøer og artene i disse. Naturtypen kalksjøer er levested for relativt mange truede og sårbare arter. Flere av disse er svært kalkkrevende og har sin utbredelse sterkt begrenset til slike sjøer. Spesielt er de fleste av Chara-artene (kransalger) sterkt kalkkrevende (kan sees nede til høyre i bildet). Kalksjøer er en utvalgt naturtype. Bildet viser kalksjøene i Mysutjernene naturreservat.

Bekkekløft med gammel skog og døde trær gir viktige livsvilkår for mange fuktighetskrevende lav- og mosearter og kravstore insekt og sopparter avhengig av død ved og gamle trær. Variert treslagsammensetning og kalkrik berggrunn, slik som her langs Lysakerelva, bidrar til å øke artsrikdommen ytterligere.I forgrunnen en liggende død stokk med rødrandkjuke.

Blomstereng på grunnlendt mark ved kysten som er dominert av tirilrunge. Tiriltunge er en plante i erteblomstfamilien med gule blomster. Den er vanlig over mesteparten av landet opp til 1350 moh.

Topptur i Jotunheimen. På vei til Steinflytinden som ligger øst i nasjonalparken. Bildet er fra en kort rast i bakken. I bakgrunnen kan Steinflytinden så vidt skimtes til venstre, og Høgdebrotet til høyre.

Kiting på vinteren har blitt en veldig populær aktivitet for mange. Muligheten for å forflytte seg raskt og langt kun ved hjelp av vind har gjort mange fjellområder langt mer tilgjengelig enn tidligere og det har også sine negative konsekvenser. Konflikten mellom kitere og reinsdyr er reell. Hardangervidda er ett av områdene som er populært for kiting og da spesielt langs riksveg 7 nord på vidda.

Dielsmispel er en langlevd hagebusk som stammer fra Kina. Den blir opptil 4 m høy og har stor frøreproduksjon. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante. Dielsmispel har de siste 30 årene spredt seg over store deler av Østlandet inn til Ringsaker Ringsaker i og langs hele kysten til Sogn og Fjordane. Den er i sterk ekspansjon fortsatt , og har stort potensiale for videre spredning og fortetning. Arten opptrer i så store mengder at den fortrenger andre busker eller skaper et nytt busksjikt der den har etablert seg. Etableringen skjer for en stor del i sårbare og sjeldne naturtyper og påvirker også sårbare/sjeldne arter. Arten har stor fruktproduksjon som kan påvirke balansen mellom stedegne planter med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer dem. Kilde: Artsdatabanken.

Klippeblåvinge som varmer seg på en stein. Sommerfuglen har en karakteristisk rad med svarte flekker langs vingekanten, både på framvingen og bakvingen. Klippeblåvinge er en av våre to sjeldneste blåvinger. Arten var tidligere utbredt langs Øst- og Sørlandskysten fra svenskegrensa til Aust-Agder. Etter 1970-tallet har arten gått kraftig tilbake, og i dag er den kun kjent fra to begrensede områder i Østfold og Aust-Agder. Klippeblåvingen flyr i mai-juni på åpne klipper og svaberg langs kysten. Larven lever på smørbukk. Kilde: Artsdatabanken