Gravand er stor som en liten gås, har gåselignende fasong og kalles fagergås av mange. Den er fargerik med en mosaikk av hvite, brune og mørkegrønne felter, samt med rødt nebb. Arten hekker langs hele norskekysten. Reiret legges under store steinblokker, båtnaust el.l. eller den graver gang til et reirkammer. Gravand lever av bunndyr som den hovedsakelig filtrerer ut av mudder i gruntvannsområder. Den er en av de første trekkfuglene som kommer om våren. Bildet viser gravand under fødesøk på en mudderstrand, med en tankbåt i bakgrunnen.

Fjæreplytt er en vadefugl på størrelse med en stær. Den er utbredt fra de arktiske deler av Canada og østover til Grønland, Island, Færøyene, Svalbard, Skandinavia og Vest-Sibir. I Sør-Norge hekker den spredt i høyfjellet. I Nord-Norge hekker den enkelte steder langs kysten, spesielt i Øst-Finnmark. På Svalbard er det en vanlig hekkefugl. Hunnen forlater kullet etter klekkingen, og hannen har eneansvaret for oppfostringen av ungene. Fjæreplytt er ofte tillitsfull og kan oppleves på nært hold.

Glasopor skumglass er et bygningsmateriale laget av resirkulert emballasjeglass og består av 20 % glass og 80 % prosent luft. Glasopor brukes som isolasjonsmateriale og lettfyllingsmateriale for vanskelige grunnforhold. Glasopor transporteres lett med rennende vann og vannstrømmer ut i naturen. Det inebærer at store mengder glasopor samles enkelte steder i naturen, som på enkelte strender i indre Oslofjord, og endrer de naturlige forholdene der. Det kan forventes at mengden gasopor i naturen vil øke vesentlig hvis ikke man finner måter å unngå spredningen, siden bruken av materialet har økt betydelig. Miljøeffekten av dette er foreløpig lite kjent, men spredning av materialet i naturen er å anse som en form for forsøpling.

Flåtefiske etter laks er en gammel fangstmetode som holdes i hevd i de nedre delene av Numedalslågen, først og fremst i Larvik kommune, der et 30-talls flåtefisker er i drift. Flåtefiske foregår der elva har lite fall. Disse partiene av elva kalles lokalt for «flatlågen». Fisket foregår ved at en avlang flåte fortøyes til land med lengderetningen normalt på elvebredden. Fra flåten senkes et ledegarn som leder laksen utover til et parti med sterk strøm, der den svømmer inn i en sekk av garn. Når laksen berører garnet i sekken, varsler den fiskerne på flåten ved at snorer fra sekken er forbundet med ei bjelle. Fiskerne må da sveive opp sekken før laksen finner igjen åpningen i sekken, der den kom inn. På flåtene er det små hytter med tre-fire soveplasser slik at fiskerne kan overnatte der. Flåtefisket er nå kraftig regulert. Kildetekst: https://lokalhistoriewiki.no/Fl%C3%A5tefiske

Ålegras er en av svært få marine blomsterplanter pg den vokser på sand- eller mudderbunn i grunne områder, hvor det kan danne store undervannsenger. Ålegras vokser normalt i grunne områder, ned til ca. 10 m dyp, og på flat bunn opp mot 10° helningsvinkel. Større forekomster av undervannsenger er uvanlige og dels sjeldne og naturtypen inneholder flere spesialiserte arter og samfunn, og rødlistearter og sjeldne utforminger forekommer. Ålegrasenger og andre sjøgrasområder er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer på verdensbasis. Undervannsenger er ofte viktige næringssøkområder for sjeldne fuglearter. Menneskelige aktiviteter som forurensning og fysiske habitatødeleggelser som mudring, utfyllinger og etablering av kaianlegg er blant de mest alvorlige truslene for ålegrassamfunnene langs norskekysten. De siste årene har det vært en stor stor framvekst av matter av trådalger i ålegrasområder. Trådalgene skygger for ålegras og vil, når de dør på høsten, medføre et høyt forbruk av oksygen og forringet tilstand. Trådalgenes vekst er trolig forårsaket av overgjødsling, overfiske og global oppvarming. Kilde: http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Miljoovervakning/Kartlegging-av-natur/Kartlegging-av-naturtyper/Marine-naturtyper/Oversikt-marine-naturtyper/Alegrasenger/

Pilfink er en fugleart i spurvefamilien, som ligner gråspurv. Begge kjønn har stor rustbrun hodekalott, svart strupe og svart flekk på ellers hvite kinn. Pilfinken er en vanlig stand- og streiffugl i store deler av Sør-Norge. Bildet viser deler av en pilfinkfamilie, med flyvedyktige unger.

Hvalfangsstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis, grunnlagt av den norske kapteinen Carl Anton Larsen i 1904. Grytviken var i over 50 år en base for storstilt industriell hvalfangst, med bearbeiding av tilsammen over 50.000 hval. Virsksomheten foregikk på britisk territorium, men var dominert av nordmenn. Beskatningen av hvalbestandene var større enn forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Grytviken ble forlatt i desember 1965. Rester etter hvalfangsten med hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten. Britene har brukt store ressurser på å rydde opp, med bl.a. fjerning av asbest og olje. Bildet viser løvetann og hvaloljetanker. Løvetann og en flere andre fremmede plantearter ble innført med jord fra Norge og utgjør i dag en trussel mot den opprinnelige floraen på øya.

Kildesorteing i husholdninger bidrar til at avfall blir en ressurs og et viktig bidrag til en sirkulær økonomi.

Topptur i Jotunheimen. På vei til Steinflytinden som ligger øst i nasjonalparken. Bildet er fra en kort rast i Steinflybakkan.

Insekthotell som er satt opp i en hage for å øke det biologiske mangfoldet og bedre forholdene for pollinerende insekter. Samtidig er det plantet ut engplanter og hageplanter som insektene liker. Insekthotell er en kunstig skapt bolig for hullrugere insekter og andre småkryp. Her er det benyttet flere ulike døde plantematerialer for å tiltrekke seg ulike insekter.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Follestad avfallsanlegg har en egen container for gjenstander som fortsatt er i god stand og som andre kan ha nytte av.

Jorde med rødkløver som kartlegges for humler. Rødkløver er en av de viktigste fôrvekstene i Norge. Den har evnen til å binde atmosfærisk nitrogen, og virker således jordforbedrende. Rødkløver er en flerårig erteblomst med røde blomster i hoder, som er svært attraktiv for humler og andre pollinerende insekter. Den er vanlig i hele landet.

Stjertmeis er en liten, rund meis som kjennetegnes av lang stjert, snøhvitt hode og rosa skuldrer og kroppssider. Fuglen lever hovedsakelig av insekter og andre smådyr. Den hekker sparsomt i løv og blandingsskoger over store deler av Norge, men er vanligst nord til Trøndelag. Om vinteren farter rastløst rundt i mindre grupper, ofte sammen med andre meiser.

Bildet viser sommerfuglen hvit c, som søker etter nektar på blåknapp. Blåknapp er en verdifull næringsplante for mange insekter. Hvit C er en ganske stor dagsommerfugl. Vingene er brunoransje med svarte flekker og sterkt flikete ytterkanter. Undersiden er mørkt brun der bakvingene har en iøynefallende, liten, hvit, C-formet tegning. Arten opptrer i hele Sør-Norge, men er noe lokal og vanligst i lavlandet på Sør- og Østlandet. De overvintrer som voksne og sees alt tidlig om våren. Larvene lever på nesle, samt en rekke trær og busker.

Slagugla er en av våre største ugler. Slagugle er en utpreget taigafugl, som i Norge bare hekker lengst øst i landet. Fuglen er imidelertid relativt vanlig i deler av Sverige, Finland og nordlige deler av Russland. Her en ungfugl som nylig har flydd ut av reiret, som typisk er i høystubbe, ett hult tre eller i en uglekasse.

Misteltein lever som parasitt på løvtrær. Arten er uvanlig i Norge og vokser hos oss bare i tilknytning til indre Oslofjord. Planten er vintergrønn. De hvite bærene spres med fugler som spiser dem. Mistelteinen og dens vertstre er fredet og kan derfor ikke felles eller skades. Det er mye tradisjon og mytologi forbundet med misteltein. Her er den fotografert i Mølen naturreservat. En øy med svært mye misteltein.

Bildet viser Anders Endrestøl, Oddvar Hanssen og Magne Flåten som i 2017 holder på å sette ut fem voksne eremittbiller på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Anders står med et feierkamera og følger med på billenes bevegelser nede i hulrommet i treet.

Trollhegg er en busk eller et lite tre som blir 2-6 meter høyt. Bladene er glatte, blankt grønne og helrandete, med med sterkt framtredende nerver på undersiden. Fruktene er ertestore bær som skifter farge fra grønt over rødt til svart. Både fruktene og den friske barken er giftig. I Norge er arten vanlig i kratt og løvskog i lavlandet i den sørlige delen av landet, og finnes nordover til Nordland. Urtekildens planteleksikon, Wikipedia

Blærestarr vokser i Norge bare i Oslo, Asker, Bærum og Gran kommuner. Hovedforekomstene ligger i tilknytning til Sørkedalsvassdraget med Bogstadvatnet. Arten er knyttet til rik starrsump og vasskanter, en mer sjelden gang til rikmyr (ref. Artsdatabanken).