Bøksanger (Phylloscopus sibilatrix) er karakteristisk for frodige løvskoger. Den er lett å kjenne igjen på den trillende sangen som høres ut som en mynt som snurrer på et bord.

Røy lusker i utkanten av en tiurleik på en rabbe i åpen furunaturskog.

Elg i sprang over et jorde.

Bydue på brygga foran båten til Nesodden.

Sau av rasen gammalnorsk spælsau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt. Bildet viser sau som har funnet seg ly for sola under en vindskjev busk.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser to turgåere som studerer moskusfe.

Jordugle er en middels stor, lys og langvinget ugle som i Skandinavia først og fremst hekker på myr i fjell og fjellskog og på heier langs kysten. Arten er tildels dagaktiv. Bestanden svinger i takt med smågnagersyklusene. Jordugla trekker sydover om høsten og overvintrer i liten grad i Norge. Her en jordugle på en myr like over fjellskogen.

Gråmåka er en av våre mer vanlig måker. Den hekker langs hele kysten vår, men også fåtallig i innlandet.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Siste halvedel av april og starten av mai er høytid for storfuglen. Da er det tid for tiurleik og hannen viser seg med sin flotteste prakt i håp om å tiltrekke seg flest mulig røy. Her er det nærbilder av en spillende tiur.

Bildet viser portrett av knoppsvane, som har hodet under vingen. Knoppsvane hekker i Norge ved grunne, næringsrike innsjøer og i skjermede bukter og viker langs sjøen, samt på øyer i skjærgården. Den hekker i lavlandet langs kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, samt et stykke inn dalførene på Østlandet. Knoppsvanen øker sin utbredelse nordover og innover i landet. Arten lever mest av alger og vannplanter som beites ned til en meters dyp. Fugler som hekker i Norge er dels stasjonære (særlig på Jæren), men kan også trekke sørover til Danmark avhengig av fødetilgangen om vinteren. Kilde: Artsdatabanken

Bildet viser en rådyrbukk i vinterpels med stort bastdekt gevir. Rådyr eller europeisk rådyr (Capreolus capreolus) er det minste av hjortedyrene i Skandinavia og veier 18-36 kg. Sommerstid er pelsen rødbrun mens vinterpelsen er mer gråbrun. Rådyrkillingen har lyse prikker i behåringen over ryggen. Råbukken har et kort, enkelt gevir med opptil tre tagger per horn, som felles årlig. Rådyret er utbredt over store deler av Europa og Lilleasia, og finnes i nesten hele Norge.

Bildet viser teist i sommerdrakt på vannet. Teist er en kystbundet alkefugl, som for det meste hekker i enkeltpar og små kolonier langs kysten. Om sommeren er den svart med hvite felt på vingene og røde bein. Om vinteren har den mye lysere fjærdrakt, der hodet og undersiden er hvit.

Storfe beiter på naturbeitemarkene på Jomfruland. Disse beitene er viktige for mange rødlistede beitemarksopp, karplanter, insekter og fugl.

Sivhøne (Gallinula chloropus) er knyttet til næringsrike vann og dammer.

Makrellterne har i voksendrakt orangerødt nebb med sort spiss og en svart hette. Resten av fuglen er lysegrå. Makrellterne er veldig lik rødnebbterne, men kan bla. skilles på lengre nebb og lengre bein. Den er en kystbunden terne. som hekker langs mesteparten norges kyst og enkelte steder i innlandet, dog mindre vanlig lengst i nord.. Makrellterne lever av små fisk, krepsdyr og insekter. Den er en utpreget langdistansetrekkfugl, som overvintrer utenfor kysten av vest- og sørlige deler av Afrika. Arten har gått kraftig tilbake de siste tiårene.

Sangsvaner som raster på et midlertidig oversvømmet jorde under trekket. Det er viktig for mange våtmarsksfugler at man ikke drenerer slike jorder og på den måten hindrer slike oversømmelser.

Lunde (Fratercula arctica) er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm.

Steinskvetten trives best i åpent og steinete terreng i hele landet, men er mest vanlig i fjellet. Steinskvetten trekker til tropisk Afrika. Bildet viser en steinskvett hunn i fjellbjørkeskogen.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser en knølhval på vei til å dykke.