Markmus og fjellmarkmus (tidligere kalt fjellrotte) er to nært beslektede mus i hamsterfamilien som ikke kan bestemmes med sikkerhet i felt. For sikker artsbestemmelse må man studere forskjeller i tennene. I likhet med lemen har artene høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 5-6 unger og få 2-6 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I "museår" kan fjellmarkmusa være den vanligste smågnagerarten i høyfjellet. Markmusartene utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler.

Svømmende oter fotografert i innhegning i Kristiansand dyrepark. Oter er et semi-akvatisk, nattaktivt rovpattedyr i mårfamilien. Den er et smidig, langsmalt dyr med korte bein, lang, muskuløs hale og lysebrun pels. Den har en lengde på 50-100 cm. Oteren er sterkt tilpasset et liv i vann, og holder seg nesten alltid nær vann. Oteren trives både i langsomtrennenede elver, langs havstrender og i innsjøer. Oterens diett består hovedsak av fisk, men også krepsdyr, amfibier, fugler, smågnagere og haredyr blir spist. Oteren har gått sterkt tilbake i Europa på grunn av miljøgifter, vannreguleringer og påkjørsel av biler når oteren krysser veier. Verdifull pels og skuddpremier satte også oterbestanden i fare. Oteren ble totalfredet i Norge i 1982.

Kjernebiter hunn med tydelig askegrått felt på svingfjærene. Kjernebiteren er en fåtallig hekkefugl i edelløvskog i de sørlige og sørøstre delene av Norge. Mange fugler overvintrer hos oss, mens andre trekker til Mellom-Europa. Arten er lett kjennelig på det ekstremt kraftige nebbet, svart hakelapp og svart tøyle mellom nebb og øye. Kjernebiter har hatt en bestandsøkning de siste 15-20 årene, trolig som følge av klimaendringene. Bildet er tatt på foringsplass.

Knoppsvane trives bymiljøer som har velutviklede våtmarker.

Gråstrupedykker er en forholdsvis stor dykker. Om sommeren har den kastanjebrun hals, og svart kalott og nakke. Det grå hake- og kinnpartiet lyser på lang avstand. Om vinteren forsvinner den brune halsfargen. Gråstrypedykker har en østlige utbredelse i Europa, der den hekker i næringsrike våtmarker. Det finnes relativt små hekkebestander i Danmark og Sverige, samt at noen få par hekker i Norge (Troms). I vinterhalvåret fra september til april er arten ganske vanlig forekommende langs store deler av norskekysten nord til Troms. Bildet viser gråstrupedykkere på hekkeplass i sommerdrakt.

Siste halvedel av april og starten av mai er høytid for storfuglen. Da er det tid for tiurleik og hannen viser seg med sin flotteste prakt i håp om å tiltrekke seg flest mulig røy. Av og til dukker det opp spillgale tiurer. Hva som er årsaken til at enkelte tiur blir spillgale er vel ikke så lett å finne ut av, men denne hadde i alle fall ingen artsfrender å vise seg frem til. At hormonene da kan løpe litt løpsk er vel ikke rart, og da får alle bevegelige mål i hans territorium merke hans overmot.

Gråspurven er en kraftig spurv, med stort hode og kraftig, kjegleformede nebb. Hannen har sjokoladebrun nakke/hodesider, og mørk strupe/hakelapp, mens hunnen er farget jevnt gråbrun. Gråspurven ligner den nær beslektede pilfinken, der begge kjønn har en svart flekk på kinnet. Gråspurven er en selskapeligfugl som holder til i flokker nær menesker i byer og tettsteder. Den er vanlig og regnes som verdens mest utbredte fugl. Bildet viser gråspurver med trikk i bakgrunnen.

Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord-Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl i Øst-Norge. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen.

Krikkanda er den minste av gressendene våre. Den trives best i grunne og næringsrike innsjøer, men kan også treffes høyt opp på fjellet. Krikkanda er en trekkfugl. Her svømmer den sammen med to brunnakker.

Haukugle er en delvis dagaktiv ugle som hekker i fjellskog og nordlige skoger. Den legger gjerne reiret sitt i toppen av en høystubbe. Antallet fugler varierer mye fra år til år, avhengig av smågnagertiltgangen. Bildet viser en haukugle på jakt.

Dagpåfugløye er en vanlig, men vakker og stor sommerfugl.

Barn plukker kvister til geiter på naturbeitemark.

Blåpraktvannymfe (Calopteryx virgo) som sitter på strå av dronningstarr, langs nylig gjenåpnet bekk. Blåvingevannymfe som hviler på en stengel av en starr. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker. Forekomst av arten indikerer god vannkvalitet.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av svensk asal.

Stjertanda er en forholdsvis sjelden hekkefugl i Norge. Den foretrekker grunne og næringsrike vann med rik strandvegetasjon, samt sakteflytende elver og myrdammer. Stjertanda er en trekkfugl. Bildet viser en stjertand hann i praktdrakt.

Svalbardrein i august. Fremdeles sitter basten på geviret. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det harde klimaet.

Grønnfink hann som spiser nyper av den fremmede rosebusken rynkerose, som ed således kan bidra til å spre. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested. I kulturlandskapet og langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Grønnfink er en vanlig spurvefugl som i stor grad overvintrer i Norge.

Havhest i flukt. Arten hekker vanligvis i løse kolonier på avsatser i bratte kystklipper eller i jordhull på utilgjengelige skråninger. Havhest er en stormfugl som er i nær slekt med albatrossene. Her er den fotografert på Svalbard rett utenfor en av de viktige hekkeplassene for havhest, Alkhornet.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Rødvingetrost er den minste av trostene våre. Den ligner måltrost, men har en markert, lys stripe over øyet og rustrøde felter under vingene. Rødvingetrost er en vanlig hekkefugl i skog i hele Norge. Sangen fremføres i markerte dialekter som er forskjellige fra landsdel til landsdel. Den trekker hovesakelig ut av landet om vinteren, men enkelte overvintrer. Bildet viser rødvingetrost på hekkeplass i fjellbjørkeskogen.