Rød skogfrue er en av våre største og vakreste orkideer. Den er svært sjelden og vokser i tørr halvåpen kalkfuruskog. Den har fått sin egen handlingsplan og følges nøye opp. Her er den fotografert i en lokalitet med Norges rikeste forekomst, men selv her er det kun kjent ca 30 individer.

Hvitmureblomstring på Munkesletten. Hvitmure finnes i Norge bare noen få steder innerst i Oslofjorden. Her vokser den på strandenger, strandberg og kalkrike enger.

Kystlynghei som beites av sau.

Hassel med hannrakler tidlig om våren. Greinen at et eiketre i bakgrunnen. Mange arter av sopp, moser og lav er knyttet til hassel, spesielt gamle hasselkratt og hasselskog.

Bulkemispel er en opptil 5 meter høy langlevd busk med stor bærproduksjon som stammer fra Kina. Bladene er ganske store og har nedsenkete nerver, noe som gjør at bladene får en bulkete form. Arten var en meget populær hagebusk, trolig på 1900-tallet, men er nå forbudt å plante og omsette til videre dyrkning fordi den er vektor for sjukdommen pærebrann på ville og dyrkete frukttrær. Arten har likevel regelrett eksplodert ut i norsk natur siden 1980. Arten er nå solid etablert i alle kystfylker nord til og med Sør-Trøndelag. Arten har et stort potensiale for videre lokalspredning og fortetning, sjøl om dyrkningen i hager nå langt på vei er opphørt. Bulkemispel etablerer seg i en lang rekke kratt- og skogtyper. Den fortrenger andre busker, etablerer et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har slikt, kan tenkes å forstyrre balansen mellom planter med saftige frukter og de fugler som utnytter og sprer dem, og den er vektor for en alvorlig plantesykdom (pærebrann). Kilde: Artsdatabanken.

Hogst av gamle og hule løvtrær er en av de største truslene mot biologiske mangfold i skog. Her er en hul alm med de kravstore lavartene sølvnever (Lobaria amplissima) og lungenever (Lobaria pulmonaria) hogd.

Orkideen rødflangre vokser på tørr, kalkholdig grus- eller sandjord. Karakterart for mange av våre kalkfuruskoger. Her er den fotografert i Gjellumbekkene naturreservat i Lier kommune i Buskerud. I bildet ser en også noen eksemplarer av skogmarihånd som også er en orkide som trives på rik berggrunn.

De fremmende artene kanin og russesvalerot har endret mye av den svært verdifulle, fredete vegetasjonen på øygruppen Gressholmen-Rambergøya-Heggholmen i indre Oslofjord. Før kaninene ble skutt ut på øygruppen spiste de opp mye av den opprinnelige vegetasjonen, slik at engvegetasjonen ble omdannet til plener. Russesvalerot (Vincetoxicum rossicum) danner også i dag tette bestander som konkurerer ut annen urtevegetasjon. Det er en fremmed plante som er introdusert til Osloområdet fra Sydøst-Russland eller Ukraina.

I Kjaglidalen naturreservat trives hvitveisen godt. På våren danner den store blomstertepper på skogbunnen.

Bakkeknapp i blomst. Bakkeknapp er en flerårig urt i kardeborrefamilien. Stilken har motsatte blad, som vanligvis en til to ganger parfliket og smale. Blomstrer fra juli til august med violette blomster som sitter samlet i korg, der de ytre blomstene er betydelig større enn de innerste. Bakkeknapp er knyttet til tørre, kalkrike bakker. Arten er kjent fra noen få lokaliteter i Oslofjorden og Hvaler, med bare et fåtall individer. Arten vurderes under noe tvil som naturlig hjemmehørende i Norge. Kildre: Artsdatabanken.

Brunstorkenebb er en fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa. Den har både klonal vekst med jordstengler og frøspredning. Brunstorkenebb har evnen til å danne store og tette bestander i edelløvskog, der den kan konkurrere ut store deler av den naturlige vegetasjonen.

Lys jordhumle som sanker pollen fra seljens lodne hannrakler. Disse gåsungene er livsviktige for humler, sommerfugler og andre insekter tidlig om våren når det er få andre næringsrike blomster. Derfor er det viktig å ta vare på selja. Lys jordhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt i Norge unntatt høyt til fjells. Den kan være svært vanskelig å skille fra de andre jordhumlene, men hannen er karakteristisk med sin påfallende lyse ansiktsbehåring. Kilde: Artsdatabanken.

Grunnlendt mark ved Akershus festning med artsrik engvegetasjon. På bildet sees bl.a. smørbukk, gulmaure og blåklokke

Gammelt, grovt, og delvis hult styvingstre av bjørk på beite. Treet er ikke styvet på mange år.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Her har en liten fugl bygd seg et reir i en kjempebjørnekjeks. Plantene kan bli svært store og kraftige, og danne tette bestander. Reiret ble funnet etter at det hadde blitt gennomført slått av et stort bestand med kjempebjørnekjeks.

Kalktørreng ned mot sjøen med en svært rik flora av kalkkrevende plante rsom dragehode (Dracocephalum ruyschiana) og knollmjødurt (Filipendula vulgaris). Dragehode er en fredet plante som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på, da Norge har en stor del av arten forekomst. Den er knyttet til ugjødsla enger, grunnlendt kalkmark og strandberg og er truet av gjengroing og utbygging.

Tusengylden er en karplante som er knyttet til våre strandenger. I venstre kant står også strandrødtopp som er knyttet til de samme miljøene. Her er de fotografert i Viernbukta naturreservat i Asker kommune.

Dagfiol er fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den har trolig kommet inn som hagestaude før midten av 1800-tallet og forekommer i dag i store deler av Norge. Arten er en relativt storvokst urt, rikelig frøformering og har evnen til å fortrenge stedegen vegetasjon. Dagfiol kan opptre i store mengder i veikanter, jernbanekanter, industritomter og annen skrotemark i vid betydning, samt i gjengroende grasmark og eng. Noen steder i indre Oslofjord, slik som her på Nakholmen, invaderer den strandenger og strandberg med biologisk verdfiull naturlig vegetasjon.