Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på rullesteinstrand.

Kalktørrerenger er artsrike mljøer og blodstorkenebb er en av karakterartene på disse engene. Den er helst knyttet til de noe frodigere utgavene og vanlig i kantkratt.

Fagerfredløs er en fremmed hageplante som lett sprer seg, danner tette bestander og effektivt konkurerer ut naturlig vegetasjon. Her har den dannet en stor bestand i et boligområde. Herfra kan den spre ganske effektivt langs veikantene og dernest videre utover i landskapet.

Nøtteskrike er en vanlig standfugl som holder til i ulike typer skog. Den er en alteter, men er spesielt glad i eikenøtter. Bildet er tatt på foringsplass.

Bitterbergknapp er en flerårig og nøysom sukkulent i bergknappfamilien med tett, puteaktig vekstform, som blir 5-10 cm høy. Blomstrene er stjerneforma og gule. Planten er vanlig på berg, tørrbakker, grusstrender og andre tørre, åpne områder.

Bildet viser karakteristiske symptomer etter Phytophthora på barken av gråor, bestående av tjærefargete flekker og sprekker. Slektsnavnet Phytophthora kommer fra gresk og betyr planteødelegger. De hører til et eget rike (Stramenophila) på linje med sopp-, dyre- og planteriket. På verdensbasis er det påvist ca. 150 arter av Phytophthora, der noen er blant de verste skadegjørere som finnes på treaktige vekster. De fleste Phytophthora-arter er jordboende, men sporene sprer seg effektivt med vann.

Kulturlandskap med gammel styvingsalm som beites av telemarksfe, vår eldste storferase. Skjøttet lauveng har gått kraftig tilbake i senere år, og er oppført som en kritisk truet vegetasjonstype. De gamle almene i enga er viktige nøkkelelementer for en rekke krevende arter.

I henhold til forskrift om fremmede organsimer er det forbudt å innføre, sette ut og omsette planter som står i vedlegg I forskriften. Dette gjelder bla. hagelupin, som er vurdert å utgjøre svært høy økologisk risiko for norsk natur. Likevel er det noen som bryter med dette regelverket og selger slike arter, som her salg av hagelupin i et planteutsalg på Nesodden.

Blankmispel er en opptil 2 m høy busk i rosefamilien som blir mye brukt som hekkplante. Bladene er rundt 5 cm lange, med ikke nedsenkete. Den kommer fra et lite område i Sentral-Asia. Blankmispel er den mest hardføre av de innførte mispelartene. Den er mye plantet i hager og grøntanlegg og har de siste 50 årene spredd seg stadig mer. Arten finnes i dag forvillet i alle fylker. Den kan etablere seg i en rekke ulike naturtyper, deriblant naturtyper hvor den kan fortrenge truede og sårbare arter. Dette gjelder spesielt i Oslofjordsområdet. Kilde: Artsdatabanken.

Solrose er en flerårig opptil 30 cm høy dvergbusk. Blomstene er gule, 12–20 mm, og i kvaster med opptil 12. Arten vokser på tørre, steinete steder, ofte på kalkrik grunn. Solrose er utbredt i Europa og Vest-Asia, og går langt nord i Sverige. Så langt er det bare funnet noen få og små forekomster av arten lengst syd i Norge, ved Jeløya i Moss og Asmaløy på Hvaler.

Tidligere lauvet/styvet lind av enormt format. Slike hule/gamle trær er viktig for en rekke arter.

Storengkall i artsrik slåtteng. Arten finnes gjerne i gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel. Slike artssamfunn er sårbare for moderne driftsformer og kunstgjødsel.

Grønn metallsvermer på prestekrage i urterik slåtteng. Urterike slåttenger er viktige leveområder for en rekke sjeldne insekter.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon, slik som her langs sanddyner i Skåne.

Bladene til treslaget lind har hjerteformet bladform. Like etter at de har sprunget ut på forsommeren har de lysgrønn farge.

Turvegen gjennom Dronningberget på Bygdøy er vakkert omkranset av lindetrær. Dronningberget er samtidig en av våre viktigste lokaliteter med kalklindeskog med et uttall av sjeldne og truede arter av sopp.

Liten jettegryte og trollhegg. Jettegryter har oppstått ved at en breelv har satt stein og grus i turbulent bevegelse under isen. Bredde og dybde på jettegryter varierer fra noen få desimeter til mange meter. Bildet er tatt på ytre Lyngør, som både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Kystlynghei som beites av sau.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Naturlige blomsterenger er viktige miljøer for pollinerende insekter i bymiljøer. Bildet viser en farverik eng dominert av kløverplanter inntil forskningsparken ved Blindern i Oslo. Her er det bl.a. funnet to truede humlearter.