Havsule er en stor sjøfugl med et vingespenn opp mot ca 180 cm. Den hekker i bratte kystfjell i store kolonier. Det er en dyktig stupdykker og kan komme opp i 100km/t i disse stupene. På våren starter forberedelsene til hekking og reirmateriale som tang og gamle garnrester hentes fra sjøen. Dette bildet er fra fugleøya Runde rett sør for Ålesund.

Sau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt.

Polarsnipe hekker i arkisk og overvintrer langs kysten av Vest-Europa og Vest-Afrika. Ringmeringsdata tyder på at mange av polarsnipene som raster i Norge hekker på Grønland og i Canada. Bildet viser to unge polarsniper som spiser seg opp på en strand under høsttrekket. I bakgrunnen sees to myrsniper.

Måltrost er den nest minste av trostene våre. Den har gråbrun overside, brunflekket underside og er uten rødvingetrostens rustrøde flekk under vingene. Fuglen er vanlig i skog over hele landet. Hannen har en musikalsk og variert sang som den oftest fremfører høyt i et tre. Måltrost er en trekkfugl, som normalt overvintrer i Spania og Portugal.

Bildet viser en svalbardrype-hann. Svalbardrype er en stedegen underart av fjellrype, men er større og mer rødbrun i sommerdrakt enn fjellrype på fastlandet. Det er den eneste landfuglen som oppholder seg på Svalbard året rundt. Utbredelsen er begrenset til Svalbard og Frans Josefs land. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en stor hannbjørn.

Turen opp til den 1020 meter høye Bjønneskortenatten i Sigdal kommunne er blitt en veldig populær tursti. Stien er kalt Madonnastien og i hovedsak bygget opp av steinheller av sherpaer fra Nepal. Arbeidet ble startet sommeren 2016 og ferdigstilt i 2019.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Her er det en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som slås. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga.

Sau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Bildet er fra en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som er slått. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga og redskapen bak hesten er en gammel høyvender.

Bilder av ekorn på Listua

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Sandsvala kan du finne i store deler av Norge i lavlandet med unntak av kyststrøkene i Troms og Finnmark. Sandsvala er en kolonihekker og graver reirganger inn i elvebakker, sandtak og vegskjæringer. Her er den fotografert i et sandtak.

Heipiplerke hekker i åpent terreng over hele landet, men er vanligst i fjellet og langs kysten. Den er som de fleste andre piplerker gråbrun spraglete, og er svært lik trepiplerke. Heipiplerke er en av de fuglene som oftest er vert for gjøkunger. Den overvintrer i Sør- og Vest-Europa. Bildet viser heipiplerke på en stein i høyfjellet.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser en stor og flott bukk som passer på en simle.

En gjeng naturfotografer som tar bilde av hvalross på Svalbard. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Sei er en toskefisk som kan bli opptil 120 cm lang og veie over 20 kg. Buken og sidene er sølvgrå, mens ryggen er mørkere. Bare ungfiskene har en kort skjeggtråd. Seien er en polulær sportsfisk og en viktig matfisk.

Turen opp til den 1020 meter høye Bjønneskortenatten i Sigdal kommunne er blitt en veldig populær tursti. Stien er kalt Madonnastien og i hovedsak bygget opp av steinheller av sherpaer fra Nepal. Arbeidet ble startet sommeren 2016 og ferdigstilt i 2019. Håndtering av vann er veldig viktig når en bygger stier og her kan en se en stikkrenne so mer bygd for å lede vannet gjennom stien.

Hvitkinngås ble introdusert i Oslo på 1970-tallet og hekker nå i stort antall på øyene i indre Oslofjord. På strendene kan den legge igjen store mengder møkk og er ikke alltid like populær.

Spettmeis (Sitta europaea) er en utpreget standfugl.