Bever lager karakteristiske sportegn når deg feller trær og gnager bark. Her har den spist bjørk på vårsnø langs en bekk. Den europeiske beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule. Dyret er med på skape sitt eget miljø ved å bygge dammer og store beverhytter som de bor i.

Sandområder i Norge har en svært artsrik og til dels unik invertebratfauna. Dette er områder med en spredt og flekkvis utbredelse som pga. spesielle naturforhold inneholder kvaliteter som danner livsmiljø for en lang rekke arter med spesielle miljøkrav. I slike miljøer lever mange sjeldne og rødlistede arter av karplanter, sopp og ikke minst insekter. Kvitsanden er eksempel på et slikt område, der det lever spesialiserte og sjeldne insekter og karplanter. Området ble vernet som landskapsvernområdet for å sikre et av de største flygesandsområdene i innlandet i Norge, med både stabile og mobile sanddyner. Kvitsanden er dannet på slutten av siste istid av smeltevann som førte med seg avsetninger fra sørøst mot nordvest i et 35 kilometer langt eskersystem fra Femunden til Røros. Med karakteristiske istidsspor og landskapsformer ligger Kvitsanden som en åpen lærebok i kvartærgeologi like utenfor sentrum av Røros.

Rødstjert er en liten trostefugl med rødbrun stjert, som den stadig vipper opp og ned. Hannen er fargerik, med svart strupe og ansikt, hvit panne, askegrå rygg og rødorrange bryst. Hunnen er nokså ensfarget gråbrun. Sangen er meget melodisk. Den hekker i hull i trær, hulrom på bakken og fuglekasser i ulike skogstyper over hele landet. Rødstjert er en trekkfugl, som overvintrer i Afrika. Bildet viser en rødstjert hunn.

Delvis gjengrodd gammel styvingsbjørk i kant av beite. treet er ikke styvet på mange år.

Gammel løvskog med gamle bjørker, høystubber av bjørk og læger av bjørk er viktige miljøer for insekter og fugl.

Heipiplerke hekker i åpent terreng over hele landet, men er vanligst i fjellet og langs kysten. Den er som andre piplerker gråbrun spraglete, og er svært lik trepiplerke. Heipiplerke er en av de fuglene som oftest er vert for gjøkunger. Den overvintrer i Sør- og Vest-Europa. Bildet viser heipiplerke i en fjellbjørk øverst i bjørkebeltet i fjellet.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på bjørk.

Gammelt, grovt, og delvis hult styvingstre av bjørk på beite. Treet er ikke styvet på mange år.

Gammelt, grovt, og delvis hult styvingstre av bjørk på beite. Treet er ikke styvet på mange år.

Heipiplerke hekker i åpent terreng over hele landet, men er vanligst i fjellet og langs kysten. Den er som andre piplerker gråbrun spraglete, og er svært lik trepiplerke. Heipiplerke er en av de fuglene som oftest er vert for gjøkunger. Den overvintrer i Sør- og Vest-Europa. Bildet viser heipiplerke i en fjellbjørk øverst i bjørkebeltet i fjellet.

Gammel lauvingsbjørk som ikke er høstet på mange år. Står i boligfelt som rest etter kulturlandskapet som var i området før utbygging på 1960-tallet.

Sandområder i Norge har en svært artsrik og til dels unik invertebratfauna. Dette er områder med en spredt og flekkvis utbredelse som pga. spesielle naturforhold inneholder kvaliteter som danner livsmiljø for en lang rekke arter med spesielle miljøkrav. I slike miljøer lever mange sjeldne og rødlistede arter av karplanter, sopp og ikke minst insekter. Kvitsanden er eksempel på et slikt område, der det lever spesialiserte og sjeldne insekter og karplanter. Området ble vernet som landskapsvernområdet for å sikre et av de største flygesandsområdene i innlandet i Norge, med både stabile og mobile sanddyner. Kvitsanden er dannet på slutten av siste istid av smeltevann som førte med seg avsetninger fra sørøst mot nordvest i et 35 kilometer langt eskersystem fra Femunden til Røros. Med karakteristiske istidsspor og landskapsformer ligger Kvitsanden som en åpen lærebok i kvartærgeologi like utenfor sentrum av Røros.

Gammel vei med oppbygd steingjerde og husmannsplass. Dette gamle kulturminner som gir kulturlandskapet historisk dybde.

Erosjon av strandsone langs næringsrik innsjø, sannsynligvis som følge av slitasje, fluktuerende vannstand og rotvelt fra stor bjørk. Erosjon kan medføre tap av verdifull våtmark, slik som her ved Østensjøvannet.