Grønn metallsvermer på prestekrage i urterik slåtteng. Urterike slåttenger er viktige leveområder for en rekke sjeldne insekter.

Blåvingegresshoppe er en av våre sjeldne gresshopper. Den er kun funnet rundt Oslofjorden og et stykke nedover langs kysten til Aust-Agder. Den foretrekker gjerne sørvendte, varme bergknauser og bergskråninger, ofte med forholdsvis bratt helling. Det kan også opptre på sandstrender og strandenger på noen av de varmeste lokalitetene i Norge (f.eks. Hvaler og Tjøme). Arten er ikke gjenfunnet på flere av de eldre lokalitetene, mens noen få nye har tilkommet i de senere årene. Kilde: http://artsdatabanken.no/Rodliste

Geithamsen er Europas største stikkeveps. I Norge har den før 2007 ikke vært observert sikkert siden 1911, men fra 2007 har det blitt observert et økende antall individer. Den er i 2017 antatt etablert i Østfold, Akershus, Vestfold og Buskerud og er forventet å spre seg videre. Den bygger bol først og fremst i hule trær. På bildet har den etablert seg i et gammelt hakkespettreir som den har tettet igjen.

Mørk jordhumle som sanker nektar på hageplanten purpursolhatt i bed i Spikersuppa, Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Tyvhumle som henter nektar ved å bite hull i kronrøret på tyrihjelm. Tyvhumle finnes over store deler av landet nord til Tromsø, og er mest vanlig i fjellskogen. Med sine kraftige kjever er det typisk at den "stjeler" nektar fra dype blomster ved å bite hull i kronrøret, slik at den ikke bidrar til pollinering. Arten har lang og rufsete pels som er matt, svart på mellomkroppen og fremst på bakkroppen i sterkt kontrast mot den rødaktige bakstussen.

Svartskjeggdroneflue er en blomsterflue som etterligner humler. Arten er livnærer seg som voksen på ulike planter og er som andre blomsterfluer viktige pollinatorer. Her på rødknapp i artsrik slåtteng.

Mørk jordhumle som sanker nektar på bakkekløver. Bakkekløver er en erteplante som bare vokser naturlig på Hovedøya i Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Grå barkmåler er en middels stor, gråspraglete måler, som er godt kamuflert når den sitter på bark. Hannen har trådformede antenner. Sommerfuglen lever i løvskog, hager og parker. Grå barkmåler ble først funnet i Norge i 1998 og er nå utbredt langs kysten fra Bergen til Halden.

En 300 år gammel furu med grov bark og spor etter gnag av reliktbukk som er en sjelden bille knyttet til soleksponerte gamle furutrær i lavlandet.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Myredderkopp (Dolomedes fimbriatus) er en stor og langbeint edderkopp i gruppen rovedderkopper (Pisauridae). Den har karakteristiske lyse og brede langsgående striper på hver side av kroppen. Myredderkopp er ganske vanlig i myrområder i store deler av Norge. Myredderkopp er en aktiv jeger og bygger ikke fangstnett. Den løper gjerne på vannoverflaten.

Blomstervepsen og pollinatoren Tenthredo brevicornis finnes spesielt i tilknytning til blomsterrike enger, men også i veikanter, jordekanter, skogskanter og andre steder rikelig med blomster. T. brevicornis er en ganske vanlig art, som enkelte steder kan opptre i store antall. Pollen fester seg lett i behåring og skulpturering, men de samler ikke pollen slik som biene, men bidrar til pollinering.

Myredderkopp (Dolomedes fimbriatus) er en stor og langbeint edderkopp i gruppen rovedderkopper (Pisauridae). Den har karakteristiske lyse og brede langsgående striper på hver side av kroppen. Myredderkopp er ganske vanlig i myrområder i store deler av Norge. Myredderkopp er en aktiv jeger og bygger ikke fangstnett. Den løper gjerne på vannoverflaten. Bildet viser myredderkopp i vannkanten.

Klapregrsshoppe på berberis. Klapregresshoppe er en ganske stor og klumpete gresshoppe, med røde vinger og en karakteristisk klaprende lyd. Hannen er svært mørk, med hvite tverrstriper på beina, mens hunnen er lysere brun. Arten er knyttet til varme, sørvendte tørrenger på Østlandet. Arten trues av gjengroing og utbygging og har sannsynligvis hatt en betydelig tilbakegang.

Blodrød høstlibelle er en vakker øyenstikker som har et lite forekomstareal og et habitat (næringsrike dammer og sjøer) som er utsatt for menneskelig påvirkning.

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterlt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme. Her en liten bloddråpesvermer på en rødknapp. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Åkerhumle som sanker nektar på krysning mellom aksveronika og storveronika. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken.

Karminspinner foretrekker solrike enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten i Sør-Norge, med sin hovedforekomst i Ytre Oslofjord. Larvene lever på svineblom-arter, helst på landøyda. Både den voksne og larven har sterke farger som signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Den voksne sommerfuglen flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv.