Høyspentledninger tar livet av mange store fugler som følge av sammenstøt. Bildet viser høyspentledninger og stork. Storken er lett gjenkjennelig med sin lange hals og svarte og hvite fjærdrakt. Den hekker i åpent kulturlandskap med våtmark i store deler av Europa nord til Skåne i Syd-Sverige. Arten opptrer iblant også på steif i Norge, og er til og med registrert overvintrende. Den overvintrer normalt i tropisk Afrika.

Buprestis novemmaculata er en praktbille som utvikler seg i død ved. Den er en svært sjelden i Norge og er kun kjent fra Drangedal i nyere tid.

Rogn er en viktig matkilde for mange fugler om høsten og vinteren. Mengden rognebær varierer mye mellom ulike år. I år med mye rognebær venter mange gråtroster med å trekke sydover.

Den sjeldne orkideen svartkurle (Nigritelle nigra) vokser bl.a. på kalkrike, ugjødsla og velhevda slåtteenger. Her er den fotografert ved Sølendet i Røros kommune.

Fjellerke har karakteristiske, markerte hodetegninger i svart og gult tegninger på hode, hals og bryst. Hannen har to små, svarte "fjærhorn" på hodet. Arten er utbredt i mange fjellområder på den nordlige halvkule. I Norge er den en sparsomt forekommende over tregrensa, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. I Sør-Norge opptrer den bare i karrige områder i høyfjellet. Det forventes at klimaendringer vil føre til at bestanden av fjellerke går tilbake, som følge av at skog- og viervegetasjon sprer seg nordover og høyere til fjells når temperaturen øker. Fuglen vil forsvinne fra mange områder der den lever i dag når vegetasjonen som lerka er avhengig av endres.

Kjeglevokssopp er en av våre vanligste beitemarksopper.

Lynghumle som sanker nektar på gullris. Gullris er en verdifull næringsplante for humler og andre insekter. Lynghumle er en forholdsvis liten humle som er utbredt og vanlig i områder med mye røsslyng fra kysten og opp til fjellet. Den har fargetegninger som hagehumle, men skiller seg fra denne på kort og bredt ansikt og kortere tunge. Kilde: Artsdatabanken.

Buormen (Natrix natrix) har en lang tunge som den lukter seg fram med. Buorm forekommer hovedsakelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten. Buormen er grå, brungrå eller svart, med karakteristiske hvite til orangegule nakkeflekker. Øyets pupill er rund. Kroppen er slank og smidig. Denne slangen er mer knyttet til vann og kulturmark enn de andre reptilene.

Jerv fotografert i vill tilstand i Finland. Jerv er Skandinavias største mårdyr. I Norge er jerven først og fremst et høyfjelldyr, som i stor grad livnærer seg av kadaver av rein. I Finland, der dette bildet er tatt ved utlagt åte, er jerven et utpreget skogsdyr som har en mer variert kost. Jerven trues av jakt og ulovlig etterstrebelse og oppdeling av leveområder.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Svartmeiser vår minste meis. Den har kort stjert, svart hode med hvite kinnflekker og hvit flekk i nakken. Den ligner på granmeis og løvmeis, som kke har hvit nakkeflekk. Svartmeis er vanlig i skog over det meste av landet, men uvanlig lengst i nord.

Langkjuke (Gloeophyllum protractum) er en kjuke knyttet til tørre eksponerte dødvedstokker av furu. Arten finnes i all hovedsak i gamle furuskoger med mye død ved og lang kontinuitet.

Snøugla er en av våre store og praktfulle ugler. Den er cirkumpolar og knyttet til treløs tundra og høyfjellsområder. I Norge hekker den uregelmessig, men dukker gjerne opp under gode smågnagerår. Fra rundt midten av 1980-tallet og frem til i dag har hekkefunnene blitt færre og mer uregelmessige i Norge hvor mangel på store smågnagerår i fjellet trolig er en viktig årsak. Snøugla er en av artene som trolig vil bli hardt rammet av klimaendringene. På bildet ser du snøugla sittende på et tak av en løe og med skjærene varslende ved siden av.

Harekjuke (Inonotus leporinus) er en sopp knyttet til eldre granskog med mye død ved. Den er ofte å finne på døde eller døende trær som ennå står oppreist.

En tue med bl.a. blodstorkenebb. Blodstorkenebb vokser som oftest på tørr, åpen, steinete, kalkholdig grunnn. Karakterart for mange av våre kalkfuruskoger og kalkrike strandberg, men en finner den også på rik bergrunn uten kalk. Her er den fotografert på i Gressholmen naturreservat.

Steinskvett (Oenanthe oenanthe) speider på em bakketopp i fjellet.

Steinskvetten trives best i åpent og steinete terreng i hele landet, men er mest vanlig i fjellet. Steinskvetten trekker til tropisk Afrika. Bildet viser en steinskvett hunn i fjellbjørkeskogen.

Storve holder beitelandskapet med gamle frittstående eiker åpent. I bakgrunnen sees hule eiker, som utgjør svært viktige livsmiljøer for mange insekter, sopp og lav. I Berge landskapsvernområde finnes noen av de største og eldste eikene i Norge.

Lakrismusserong Tricholoma apium danner mykorrhiza med furu, i tørr, gjerne lavdominert, litt rikere sandfuruskog, kalkfuruskog og (sjelden) i grunnlendt lavfuruskog (knausfuruskog). Arten har en viss østlig/kontinental utbredelse i Norge. De nordiske landene har den klart største andelen av de europeiske populasjonene av denne arten

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. I innlandsstrøk på Østlandet er den sjelden. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemart. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Her er det et bilde av parkslirekne som har vært bekjempet med plantevernmidler. Behandling med plantevernmidler må gjentas over flere år da parkslirekne er en svært seiglivet plante og det er vanlig at det kommer opp nye skudd etter sprøytingen.