Bildet viser at blåskjell renser sjøvann svært effektivt. Etter to timer var vannet i akvarie klart, i motsetning til akvarie uten blåskjell. Favorittmaten deres er planteplankton, men de spiser også små dyr. Ved å filtrere vann, sørger de for både mat og renere hav. Et voksent blåskjell kan filtrere hele 100 liter vann i døgnet! Gjellene fanger maten, små hår fører den til munnen, og resten av vannet pumpes ut igjen. Kilde: Havforskningsinstituttet

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Fjellrypa er en stedstro fugl tilpasset det ugjestmilde og karrige vinterfjellet over tregrensa. Her er den fotografert om høsten på Sognefjellet.

Høsting av ville bær er en populær aktivitet som har lange tradisjoner i Norge. Du kan plukke blåbær overalt i skogen og på fjellet.

Urterik lågurt-eikeskog i liside på Sørlandet. Knollerteknapp i forgrunnen.

Gråhegre er en stor hegrefugl med lang hals, lange ben, og langt dolkeformet nebb. Det er eneste norske hegrefugl. Bildet viser en gråhegre i flukt.

Brunnakken er en av gressendene våre. De fleste trekker ut av landet om vinteren, men en del kan overvintre langs kysten. Hannen er mest fargerik.

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord. Her er den fotografert i Strykenåsen naturreservat.

Lemen er en smågnager i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellet. Lemen utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler. Arten har et svært høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 8-10 unger og få 3-5 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med svært lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I gode lemenår kan man se hundrevis av dyr i fjellet. Lemen en ansvarsart for Norge siden en betydelig del av verdensbestanden lever i Norge.

Kobberrød slørsopp danner mykorrhiza med gran, sjeldnere furu, i moserik kalkgranskog og (sjeldnere) kalkfuruskog.

Orkideen rødflangre vokser på tørr, kalkholdig grus- eller sandjord. Karakterart for tørr kalkfuruskog.

Blankstorkenebb er knyttet til bergvegger og bergkoller, oftest i skygge, i næringsrik skog. Sør- og vestpå finnes den også ofte på mer åpne berg, som her på kalkrike strandberg i Bamble.

Nærbilde av fagerklokke (Campanula persicifolia). Planten er knyttet til kulturlandskap og åpne løvskoger. Her en artsrik kalktørreng i Oslos byggesone.

Hydnellum scabrosum med sin blå fot er typisk for rike sandfuruskoger der den danner mykorrhiza med furu. Finnes også i grunnlendt lav/bærlyngfuruskog og kalkfuruskog.

Sørlig blåvannymfe er en av våre vanlige vannymfer. Den treffes oftest ved mindre, stillestående vannansamlinger, men også ved rennende vann. Den har en sørlig og sørøstlig utbredelse.

Bildet viser lundgjøhumle på rødknapp, som er en viktig næringsplante for mange insektarter. Lundgjøkhumle er en av våre aller mest sjeldne humlearter. Den er sosialparasitt på lundhumle. Arten kan noen ganger ligne mye på tregjøkhumle og markgjøkhumle, men har en mer rødaktig bakstuss og alltid godt med rød behåring på undersiden av bakkroppen. I Norge finnes arten i dag hovedsakelig i noen områder sør i Hedmark nær en større forekomst i Värmland i Sverige. Kilde: Artsdatabanken.

Dompap er en ganske stor og kompakt bygd fink. Den er vanlig i skog over store deler av landet, og er hovedsakelig standfugl. På grunn av sitt tilbaketrukkede og stillferdige levevis er det lettest å legge merke til den på foringsplasser.

Brønnøya i Asker har mye natur mellom hyttetomtene og dette er et landskap som rådyra trives i.

Sau av rasen gammalnorsk spælsau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt. Bildet viser sau som har funnet seg ly for sola under en vindskjev busk.

Orrhaner som utfordrer hverandre på leik.