Hannene av aurorasommerfuglen er lett å kjenne igjen med sine orange felt ytterst på vingen. Denne sommerfuglen trives i fuktige enger, grøftekanter og fuktige skogbryn. Larven lever på engkarse og andre planter i korsblomstfamilien. Sommerfuglen overvintrer som puppe og klekker i mai. Flyvetiden er mai-juni. Kilde: http://www.nhm.uio.no/norlep/index.html

Småspove er en stor vadefugl med ganske langt nedoverbøyd nebb. Den er imidlertid mindre og har kortere nebb enn sin nære slekning storspove. Den har en mørk øyestripe i kontrast mot lys overøyestripe og en lys "midtskill" på toppen av hodet. Småspove hekker på myrer i fjellskog, i fjellheier og kystheier, og overvintrer i tropisk Afrika.

Misteltein (Viscum album) lever som parasitt på løvtrær. Arten er uvanlig i Norge og vokser hos oss bare i tilknytning til indre Oslofjord. Planten er vintergrønn. De hvite bærene spres med fugler som spiser dem. Mistelteinen og dens vertstre er fredet og kan derfor ikke felles eller skades. Det er mye tradisjon og mytologi forbundet med misteltein.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap, med en alder på opptil 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og strakte seg da helt fra Øsfold og Lista i Sør-Norge til Lofoten i Nord-Norge. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier, og vi har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. Lyngheiene er unike i sin utforming. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. Bildet kystheimiljø med sauer ved Lyngør i Tvedestrand kommune. Dette er en av de mest verdifulle områdene med kystlynghei i Aust Agder. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning, rydding og sauebeite for å ta vare på de gamle kystlyngheiene. Området er både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Hengepiggfrø er knyttet til naturtyper i tilbakegang. Arten har vært utbredt i fjord- og dalstrøk over store deler av landet fra nedre Østlandet til fjordstrøk på Vestlandet og til indre Finnmark. Arten har i senere år minsket i funnfrekvens.

Dompap er en ganske stor og kompakt bygd fink. Den er vanlig i skog over store deler av landet, og er hovedsakelig standfugl. På grunn av sitt tilbaketrukkede og stillferdige levevis er det lettest å legge merke til den på foringsplasser, der dette bildet er tatt. Her en hunn med brun kropp.

Vånd, også kalt jordrotte eller vannrotte, er en gnagerart i hamsterfamilien. Vånden er en temmelig stor smågnager, som lager lange ganger under bakken. Den kan ha egne rom til å bo i og andre rom til å lagre mat i. Vånden er utelukkende vegetarianer. Store bestander av vånd forekommer først og fremst på grasmark, gjerne nedlagte jorder. Mange rovdyr liker vånd som føde, så dødeligheten kan være stor. Vånden er utbredt over det meste av Europa og store deler av Asia. Den finnes i hele Norge, men er mindre vanlig på Vestlandet.

En havørn som er på vei til å plukke opp en fisk fra sjøen. Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne åtsler også. Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968.

Vanlig sotbeger (øverst til venstre) og furusotbeger (nederst og til høyre) på tørr barkløs gren av gammel grov furu i fjellskogen. Artene er vanligst i eldre naturskogspreget, kontinental fjellfuruskog, på tørre greiner av levende furu, og på død furu. Den foretrekker meget gamle og grove trær.

Siste halvedel av april og starten av mai er høytid for storfuglen. Da er det tid for tiurleik og hannen viser seg med sin flotteste prakt i håp om å tiltrekke seg flest mulig røy. Her er det nærbilder av en spillende tiur.

Dielsmispel er en langlevd hagebusk som stammer fra Kina. Den blir opptil 4 m høy og har stor frøreproduksjon. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante. Dielsmispel har de siste 30 årene spredt seg over store deler av Østlandet inn til Ringsaker Ringsaker i og langs hele kysten til Sogn og Fjordane. Den er i sterk ekspansjon fortsatt , og har stort potensiale for videre spredning og fortetning. Arten opptrer i så store mengder at den fortrenger andre busker eller skaper et nytt busksjikt der den har etablert seg. Etableringen skjer for en stor del i sårbare og sjeldne naturtyper og påvirker også sårbare/sjeldne arter. Arten har stor fruktproduksjon som kan påvirke balansen mellom stedegne planter med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer dem. Kilde: Artsdatabanken.

Under siste halvdel av 1900-tallet var det mange beite- og slåttemarker som ble plantet til med gran. Økt fokus på det gamle kulturlandskapet har heldigvis resultert i at en del av disse er forsøkt restaurert tilbake. Bildet viser ravinerygger i Lågendalen ved Langerudenga som er hogd for å få tilbake de gamle naturbeitene i ravinelandskapet.

Kveke (Elytrigia repens) er et vanlig gress langs åkerkanter og på brakkmark.

Blåvingevannymfa er en praktfull øyenstikker som kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker gjerne under marin grense på østlandet. Bildet viser en hunn.

Vintersopp er en skivesopp med oransjegul hatt, gulhvite skiver og brun, fløyelsfiltet stilk. Den vokser i knipper på levende trær, ofte svekkede løvtrær, om senhøsten og i mildperioder om vinteren. Vintersopp er en god matsopp.

Tusengylden er en karplante som er knyttet til våre strandenger.

Rødrev er ett vanlig pattedyr i de fleste miljøer og over nesten hele landet.

Bildet viser en hvalrosskoloni ved Magdalenefjorden foran Gullybreen. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Skjeggfrynsesoppen (Thelephora penicillata) dukker opp om høsten på bakken eller på morken ved. Vanligvis omslutter den pinner og strå.

Begerfingersopp (Clavicorona pyxidata) vokser på nedbrutte og ofte grove sokker av osp i seine løvsuksesjoner.