Beitende svalbardrein. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det tøffe klimaet.

Kvitsteinkløver er en toårig planteart som opprinnelig kommer fra Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Arten formerer seg seksuelt med frø. Den kan danne store bestander i skrotemark, langs vei- og åkerkanter, på grunnlendt kalkmark og i andre skrinne engmiljøer, der den kan fortrenge naturlig vegetasjon og føre til nitrofiering. Bildet viser hvitsteinkløver i stor tetthet langs en skogkant inntil en anleggsvei.

Toppskarven hekker i kolonier langs kysten vår fra Rogaland og til Finnmark. Den foretrekker å hekke i sterkt kupert terreng ytterst mot havet. Skarven har en fjærdrakt som suger vann slik at den minsker problemet med oppdrift under dykkingen. Her er den fotografert på Hornøya i Finnmark.

Spurvehauk er en av våre vanligste rovfugler. Den har brede butte vinger og lang stjert. Spurvehauk hekker i ulike typer skogmiljøer og oppholder deg gjerne nær bebyggelse. Endel spurvehauker overvintrer i Norge, mens de fleste trekker sydover til mellom-Europa i løpet av oktober/november. Bildet er tatt på foringsplass.

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser gravarbeider i forbindelse med et boligprosjekt, der tiltak som gjennomføres trolig bidrar til spredning av kanadagullris, som blomstrer i forgrunnen. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Platanlønn er vurdert til svært høy risiko på Norsk svarteliste. Det er plantet svært mye platanlønn i Norge, spesielt i parker og byer har det vært populært med lønnetrær som vokser raskt. Platanlønn har siden spredt seg i naturen og kan true stedegen flora.

Skrentslørsopp danner mykorrhiza med lind, hassel og (trolig) eik, i kalklindeskog og iblant i kalkhasselskog og kalkbarskog med lind.

Bildet viser hunnfarget toppand og bergand (hunn eller ungfugl), som er to nært beslektede arter med svært likt utseende. Merk at toppanda er mindre, mørkere, har noe spinklere nebb, mer kantet hodeform og antydning til topp. I Norge hekker toppanda spredt over hele landet. Arten foretrekker næringsrike innsjøer og dammer. Hannen har en fjærdrakt dominert av svart og hvitt, og med en markant topp på hodet. Hunnene er brunlige. De fleste toppender som hekker i Norge overvintrer i Storbritannia og Nederland, men en del tilbringer vinteren i Norge. Toppanda dykker etter føde, som gjerne er skjell, snegler, krepsdyr og insekter. Berganda er en fåtallig hekkefugl i Norge. Den forekommer hovedsakelig ved grunne og næringsrike fjellvann. Hannene har grønnsvart hode, hvite flanker, gråvatret rygg og ellers svart kropp. Hunnene er brunlige. Mange overvintrer langs kysten av Norge. Berganda dykker etter føde, som gjerne er skjell eller snegler. Kilde: Artsdatabanken

Kulturlandskap med gammel styvingsalm. Intakt lauveng har gått kraftig tilbake i senere år, og er oppført som en kritisk truet vegetasjonstype. De gamle almene i enga er viktige nøkkelelementer for en rekke krevende arter.

Kalkrosettlav finnes i kontinentale deler på Østlandet og i Finnmark og Troms. Den vokser på kalkrike berg i kulturlandskap og i lysåpen, kulturpåvirket skog. Arten trues av gjenvoksing, arealbruksendringer og nedbygging.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Fjæreplytt er en vadefugl på størrelse med en stær. Den er utbredt fra de arktiske deler av Canada og østover til Grønland, Island, Færøyene, Svalbard, Skandinavia og Vest-Sibir. I Sør-Norge hekker den spredt i høyfjellet, og i Nord-Norge enkelte steder langs kysten, spesielt i Øst-Finnmark. På Svalbard er det en vanlig hekkefugl. Hunnen forlater kullet etter klekkingen, og hannen har eneansvaret for oppfostringen av ungene. Den er ofte tillitsfull og kan oppleves på nært hold. Bildet viser en fjæreplytt på fødesøk i en dam på Svalbard.

Polarmåke er en arktisk måke som blant annet hekker på Svalbard. Utenom hekketiden kan den sees langs norges kyst, mest i nord. Polarmåka er sammen med storjoen den eneste flygende predatoren av betydning på Svalbard. Den hekker gjerne i nærheten av og i sjøfuglkolonier. Bildet viser en voksen polarmåke som har fanget en pyntekrabbe.

Fiolett greinkøllesopp (Clavaria zollingeri) sjelden sopp knyttet til beiter og slåtteenger kulturlandskapet. Her fra en gammel setervoll beitet av sau.

Beitende svalbardrein i næringsrik våtmark. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det tøffe klimaet.

Tømmerkjøring med hest er en skånsom måte å ta ut tømmer fra skogen og hesten har faktisk vært vanlig frem til 1960-tallet i skogen, frem til da traktorer og skogsmaskiner for alvor kom i bruk. Bildet viser tømmerkjøring i Oppsjømyrene naturreservat hvor det er tatt ut mye tømmer fra en gjengroende myr. Håpet er å restaurere tilbake den gamle rikmyra i reservatet.

Dompap er en ganske stor og kompakt bygd fink. Den er vanlig i skog over store deler av landet, og er hovedsakelig standfugl. På grunn av sitt tilbaketrukkede og stillferdige levevis er det lettest å legge merke til den på foringsplasser, der dette bildet er tatt. Her en hann med karakteristisk rød kropp.

Naturbeitemark på Stråholmen. Område preges av grunne, artsrike kalktørrenger. Engene beites her av villsau.

En liten flokk med vær som beiter i kystlandskapet på Værlandet.

Den europeiske beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule, med en vekt på opptil 40 kg og nesten 1 m lang kropp. Den har et særegent utseende med en flattrykt hale med hornaktige skjell, svømmehud mellom tærne, sterkt utviklede gnagertenner og kraftige klør. Beveren er nattaktiv og knyttet til vann. Beverens næring består av bark, unge grener av forskjellige løvtrær som den feller, samt vannplanter. Dyret er med på skape sitt eget miljø ved å bygge dammer og store beverhytter som de bor i. Beveren forekom tidligere over store deler av Europa og Asia, men gikk kraftig tilbake i Europa pga. etterstrebelse. De siste hundre år har arten tatt seg opp igjen i Norge og er nå vanlig mange steder på Østlandet.