Spurveugle er vår minste ugle. Den er mest aktiv i skumringen og kan ofte sees i toppen av et tre der den speider etter bytte. Føden består stort sett av smågnagere og småfugl. Du finner den for det meste i lavereliggende bar- og blandingsskog hvor den ruger i gamle hakkespetthull. Her titter den ut av et reirhull i en gammel osp.

Svømmesnipe er en liten vadefugl i snipefamilien, med rustrødt parti rundt halsen i sommerdrakt. Den hekker i småvann i høyfjellet og på tundraen, og overvintrer i tropiske havområder. Hos svømmesnipene er kjønnsrollene reversert. Hunnene er større og mer fargerike enn hannene. Svømmesnipe lever av små insekter og krepsdyr. Bildet viser svømmesnipe i sommerdrakt.

Fasan er en hønsefugl som hører naturlig hjemme i Asia. Den har etablert seg i sydlige deler av Skandinavia og Europa forøvrig. Bildet viser en hannfugl under kurtise.

Hareunge som trykker i lyngen når fotografen nærmer seg. Hare er en stor gnager som veier 2,5-5 kg som voksen. Den har karakteristisk utseende med lange og kraftige forbein og lange ører. Om sommeren har alle populasjonene pels i forskjellige bruntoner. Der det er snø om vinteren skifter haren til hvit vinterpels. Hare er et nattaktivt dyr som er utbredt over hele Norge. Den er finnes forøvrig nesten over hele Fennoskandia og helt til østlige Sibir.

Småskogmus er nokså liten mus, men med en veldig lang hale. Halen er faktisk like lang som kroppen. Pelsen er ensfarget rødbrun over hele ryggen og gråhvit under buken. Ørene er store og runde. Øynene er store, og snuten spiss med lange værhår. Småskogmusa foretrekker, som navnet sier, å leve i skog. Men den finner veien inn i hus og bygninger og kommer derfor ofte i kontakt med folk. Som andre smågnagere er småskogmus et viktig byttedyr for rovdyr.. Småskogmus er utbredt over hele Europa, unntatt lengst nord. I Norge lever småskogmus under tregrensa over store deler av landet, men det er få registreringer nord for Trøndelag. Kilde: Store norske leksikon, Artsobservasjoner

Kjernebitere som slåss. Kjernebiteren er en fåtallig hekkefugl i edelløvskog i de sørlige og sørøstre delene av Norge. Mange fugler overvintrer hos oss, mens andre trekker til Mellom-Europa. Arten er lett kjennelig på det ekstremt kraftige nebbet, svart hakelapp og svart tøyle mellom nebb og øye. Kjernebiter har hatt en bestandsøkning de siste 15-20 årene, trolig som følge av klimaendringene. Bildet er tatt på foringsplass.

Haukugle er en delvis dagaktiv ugle som hekker i fjellskog og nordlige skoger. Den legger gjerne reiret sitt i toppen av en høystubbe. Antallet fugler varierer mye fra år til år, avhengig av smågnagertiltgangen. Bildet viser en haukugle som titter ned fra toppen av et dødt bjørketre.

Fossekall er Norges nasjonalfugl. Den lever langs bekker og elver i hele Norge. Reiret plasseres alltid ved rennende vann, ofte på en fjellhylle, under broer o.l. Fossekallen kan dykke og svømme korte strekk under vann og bruker vingene til å svømme med.

Nøttekråke er en liten kråkefugl som er lett kjennelig på sin mørkebrune fjærdrakt med små hvit flekker, samt kort stjert og brede, avrundete vinger. Nøttekråka er en stand og streiffugl som er utbredt i barskogsbeltet fra sørlige Skandinavia gjennom Russland og Sibir til Stillehavet, samt i fjellskoger i Mellom- og Sør-Europa. I Norge hekker den sparsomt i nord til Trøndelag.

Sidensvans som spiser rognebær. Sidensvans er en trekkfugl som overvintrer i Midt- og Sør-Norge, men hekker i barskogene i Nord-Skandinavia og nord i Russland.

Lemen som går over stålis. Lemen er en smågnager i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellet. Lemen utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler. Arten har et svært høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 8-10 unger og få 3-5 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med svært lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I gode lemenår kan man se hundrevis av dyr i fjellet. Lemen en ansvarsart for Norge siden en betydelig del av verdensbestanden lever i Norge.

Svartspett er vår største hakkespett. Den er helt svart, men med rød isse. Den hekker i Norge i bar- og blandingsskog, særlig på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. På Vestlandet og i Nord-Norge er den svært fåtallig. Arten har et ganske allsidig habitatvalg, men er gjerne knyttet til eldre skog med døde eller døende trær og store reirtrær (ofte osp eller furu). Den hakker ut nye reirhull hvert år og skaper på den måten hekkeplasser for andre hulrugende fugler, som ugler, skogdue og kvinand. Hovednæringen til svartspett er maur. Voksne svartspetter er standfugler som holder til i samme område året rundt, mens ungfuglene sprer seg over kortere avstander. Bildet viser ung svartspett i reirhullet, i en gamme osp.

Grønn løvgresshoppe (Tettigonia viridissima) er vår største gresshoppeart. Her sitter den i en nypebusk. På grunn av sin størrelse og de lange vingene lar denne arten seg vanskelig forveksle med andre norske arter. Hannens lokkesang er meget kraftig og kan høres på mer enn 100 meters avstand.

Låvesvale er en sommergjest, som hekker vanlig i tilknytning til bygninger, bruer og andre mennskelige kontruksjoner over store deler av Norge. Arten er vanligst i det åpne jordbrukslandskapet. Låvesvale har karakteristisk dypt kløftet stjert med trådsmale stjertspyd, mørkt blåglinsende overside og blodrød strupe og panne. Bildet viser et reir i et parkeringshus med 4 unger av låvesvale som skriker etter mat.

Hann av libellen Sørlig høstlibelle (Sympetrum vulgatum) er en av våre sjeldne høstlibeller. Den klekker sent på sesongen og kan være på vingene helt ut til oktober. Den lever i og ved solvarme sjøer i Sør-Norge med mye kantvegetasjon som f.eks. starrenger.

Elg er verdens største hjortevilt, Norges største landpattedyr og skiller seg fra andre hjortedyrarter i størrelse og utseende. De største hannelgene kan veie opp mot 800 kg. Elgens naturlige leveområde er i barskogbeltet på hele den nordlige halvkule. I Norge finnes det elg over det meste av landet, men først og fremst under tregrensen. Bildet viser elg i snøvær en høstdag.

Portrett av tyvjo. Tyvjo er den vanligste av joene i Norge og hekker langs nesten hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften.

Tretåspett (Picoides tridactylus) er en hakkespett knyttet til eldre barskog, hvor den lever av bl.a barkbiller. Artens hakkemerker kan lett gjenkjennes som ringer oppover trestammen på eldre bartrær.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Sommereik (Quercus robur) utvikler stor og flotte kroner hvis de får stå i åpent landskap. Her tre med friskt løv om våren.