Grov barkstruktur på en grov og gammel eik. Slik sprekkebark er gunstige leveområder for en rekke arter av bl.a. knappenålslav.

Japanlerk ble innført som produksjonstre til Vestlandet fra Japan ca. 1870. Den er blitt plantet i kyststrøk fra Vestfold til Alstahaug i Nordland, med hovedvekt på Vest- og Sørlandet. Treet kan bli 45 meter høyt. Den er lyskrevende og har lokalt spredt seg på åpne arealer i nærheten av eksisterende bestand. Japanlerk krever ikke spesielt næringsrikt jordsmonn, men trives best i områder med høy luftfuktighet og fuktig jord. Bildet viser japanlerk plantet inn på åpen kystlynghei i Rogaland.

Haukugle er en delvis dagaktiv ugle som hekker i fjellskog og nordlige skoger. Den legger gjerne reiret sitt i toppen av en høystubbe. Antallet fugler varierer mye avhengig av smågnagertiltgangen.

Sangsvanen er vanlig om vinteren i Sør-Norge, men hekker først og fremst i Nord-Skandinavia og Sibir. Den foretrekker grunne innsjøer med mye vegetasjon hvor den har mulighet til å beite på bunnvegetasjonen. Her er den fotografert ved Hornborgasjøen i Sverige som er en viktig rasteplass under trekket nordover på våren og sørover på senhøsten.

Bekkeskiferlav vokser hardt tiltrykket horisontale til skrånende steinflater i eller i kanten av bekker, elver og innsjøer. Den er for det meste tørrlagt, men tåler godt å bli oversvømt i ganske lange flomperioder. Arten vokser for det meste på kalkfattig substrat, gjerne i noe soleksponert miljø. Negative påvirkninger er alle typer regulering av vannstand inkludert vannkraftrelatert virksomhet og flomforebygging.

Hettemåkene hekker i kolonier ved sjøen og i ferskvann. De fleste trekker sørover om vinteren.

Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Neomida haemorrhoidalis tilhører underfamilien skyggebiller og er kjent fra en lokalitet i Kviteseid (Telemark) og fra ca. 5 lokaliteter i Larvik (Vestfold). Den utvikles i knuskkjuke, som først og fremst vokser på bjørk og bøk. Neomida haemorrhoidalis er lett gjenkjennelig ved at den har to lange horn i pannen. Billen er fotografert fra salingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artsdatabanken.no

Huldregras er knyttet til rike skyggefulle lokaliteter og er typisk for bekkekløfter og andre fuktige skoglokaliteter.

Chrysolina graminis var tidligere utbredt over det meste av Østlandet, men har gått sterkt tilbake gjennom hele 1900-tallet. Arten ble 2006 funnet i stort antall i Akershus, Lørenskog, Skårer, men før det er det bare enkeltfunn fra Larvik i 1982. Arten er knyttet til kultureng med bl.a. ryllik, reinfann og mynte. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Gryntjafs vokser på bar- og løvtrær, mer sjelden på bergvegger, hovedsakelig i høyereliggende, eldre barskog og i fjellbjørkskog på Østlandet. Den antas å være i tilbakegang pga. skogsdrift og vedhogst. (kilde artsdatabanken)

Eikehårskål er en spesialist som lever på eik. Det skal helst være grove og levende eiketrær som står forholdsvis åpent til. Gjerne i gamle eikehager og liknende kulturlandskapsmiljøer med gammel eik i lavlandet. Arten er liten, men iøynefallende i fuktig vær.

Bikuber under en grov eik i kulturlandskap.

Buskskvetten er en vanlig hekkefugl i Sør-Norge. Den trives best i åpne landskap som kulturlandskap, fuktige enger og myrer.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Vipe er forsatt en av våre vanligste vadefugler, men har fått kraftig tilbake som en følge av intensiveringen av jordbruket.

Geitekilling beiter bjørkeblader. Geiter foretrekker å beite på busker og kratt og er av den grunn gode landskapsryddere og perfekte til restaurering av gammel gjengrodde engareal. På bildet beiter geita i kanten av en artsrik natureng og hindrer på den måten videre gjengroing.

Skrentslørsopp er en sjelden slørsopp som danner mykorrhiza med lind, hassel og (trolig) eik, i kalklindeskog og iblant kalkbarskog. Her er den fotografer på Ormodden i Asker kommune.

Kattefot er en typisk urt i artsrike og tørre slåttemarker.