Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på hånden til Oddvar Hansen. En av forskerne hos NINA som jobber med bestandovervåkningen av eremitt på Tønsberg kirkegård. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Myrflangre er en sjelden orkidee som vokser på myrer og våte enger på kalkrik grunn. Arten er begunstiget av slått ved at konkurransesterke arter blir holdt nede.

Calogaya decipiens er en relativt sjelden lavart knyttet dels til kalkrike berg og dels til gamle byggverk der den vokser særlig på mørtel. På kalkberg antas den å være til en viss grad truet av tråkk og slitasje, på bygninger lokalt noe desimert av luftforurensing og restaureringsarbeid.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Her er det en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som slås. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga.

Stelleranda er en liten arktisk andeart som hekker på den russiske tundraen og som har Varangerfjorden som det største og eneste overvintringsområde i Norge. Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Varangerfjorden/Øst-Finnmark. Den oppholder seg først og fremst i Varangerfjorden, med avtagende flokkstørrelser fra Vardø og vestover mot Syltefjord og Berlevåg. Mindre flokker på inntil 100 fugl kan påtreffes så langt vest som utenfor Nordkinnhalvøya. Noen overvintrer også i Østersjøen. Den overvintrende bestanden i Norge er naturlig kraftig fluktuerende, men har vært i kraftig tilbakegang den siste 10-års perioden. Kilde: http://data.artsdatabanken.no/Pages/186808

Sidearealer langs toglinje med store mengder av den fremmede planten kanadagullris, som effektivt sprer seg videre langs toglinjene. Kanadagullris er en meterhøy kurvplante med kraftig gule blomster, som opprinnelig kommer fra Nord-Amerika. Planten spres effektivt med vinden, og danner ofte tette forekomster som skygger for andre planter. Samtidig skiller den ut veksthemmende stoffer fra rota, som hindrer andre planter å vokse der. Resultatet medfører at kanadagullris ofte danner monokulturer, som konkurerer ut annen vegetasjon. Kanadagullris blir bekjempet med luking og slått, samt fjerning av blomst- og frøstander. Kanadagullris produserer pollen som kan medføre allergireaksjoner.

Storkobbe er med sine opptil 3-400 kg en av de største selene i norske farvann. Den er kjent for å ha lange fine barter. Storkobben er avhengig av drivis, som den kaster (føder) selungen på om våren. Arten er derfor truet av klimaendringene. Her er den fotografert i Kongsfjorden utenfor Conwaybreen.

Steinblokk med piggtrollskjegg i humid skyggefull skog i liside.

Teisten hekker for det meste som enkeltpar eller i små kolonier langs kysten vår.

Krykkje er den mest utpregede sjøfuglen av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den treffes fra Rogaland til Finnmark og på hele Svalbard. Bildet viser en krykkje som samler inn materiale til reiret.

Hvit småfingersopp vokser i naturbeitemarker og andre åpne grasmarker, samt kalkrik skog.

Alkekonge er den minste av de europeiske alkefuglene, og er en tettbygd og kompakt alkefugl med korte bein og et kort, butt nebb. Den hekker i steinurer og i sprekker og hulrom i bergvegger i arktis. Om vinteren er den vanlig forekommende langs norges kyst. Alkekonge er den mest tallrike fuglearten på Svalbard og en av de mest tallrike sjøfuglartene i verden. Bildet viser en flokk alkekonge på vei til eller fra hekkeplass.

Søstermarihånd er en orkidee som trives på næringsrike slåtteenger og naturbeitemarker. Helst kalkholdig grunn. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Fjæreplytt er en vadefugl på størrelse med en stær. Den er utbredt fra de arktiske deler av Canada og østover til Grønland, Island, Færøyene, Svalbard, Skandinavia og Vest-Sibir. I Sør-Norge hekker den spredt i høyfjellet. I Nord-Norge hekker den enkelte steder langs kysten, spesielt i Øst-Finnmark. På Svalbard er det en vanlig hekkefugl. Hunnen forlater kullet etter klekkingen, og hannen har eneansvaret for oppfostringen av ungene. Fjæreplytt er ofte tillitsfull og kan oppleves på nært hold.

Gulnål er en sjelden mose som vokser på leire. Den kan finnes i åkerkanter, elvekanter og andre fuktige områder med leire. Her er den fotografert i en åkerkant ved Leira i Skedsmo kommune.

Dompap er en ganske stor og kompakt bygd fink. Den er vanlig i skog over store deler av landet, og er hovedsakelig standfugl. På grunn av sitt tilbaketrukkede og stillferdige levevis er den ikke så lett å legge merke til på hekkeplass om sommeren, der dette bildet er tatt. Her en hann med karakteristisk rød kropp, på einer i fjellbjørkeskogen. Einerbær er en viktig næringskilde for arten.

Spesielle lavsamfunn dominert av lungenever (lobarion-samfunn) vokser på grankvister i gammel og svært fuktig midt-norsk kystgranskog.

Sau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt.

Fagerfredløs er en fremmed hageplante som lett sprer seg ut i naturen og danner tette bestander som effektivt konkurerer ut naturlig vegetasjon.

Lomvi hekker vanligvis i store antall i bratte klippevegger på øyer. I Norge finnes arten i fuglefjell langs lysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvrkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser en lomviunge som har hoppet ut av reiret og som skal til å forlate fuglefjellet. I denne situasjonen er ungen svært utsatt for å bli tatt av stormåker og kråkefugl.