Krykkje i fuglefjell.

En gjeng naturfotografer som tar bilde av hvalross på Svalbard. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

En liten flokk med vær som beiter i kystlandskapet på Værlandet.

Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord-Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl øst i Hedmark. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen. På bildet ser du lappugla som lander på en høyspentledning. Kraftnettet dreper mange fugl hvert år i Norge, både gjennom kollisjoner med ledningene og ved elektrokusjon. Elektrokusjon innebærer at en fugl samtidig kommer i berøring med to strømførende ledninger, eller en strømførende ledning og en jordet del av et elektrisk anlegg med det resultat at fuglen dør av elektrosjokk.

Vipe er forsatt en av våre vanligste vadefugler, men har fått kraftig tilbake som en følge av intensiveringen av jordbruket. Vipa skremmer opp smådyr fra mudderet ved å vibrere med foten i mudderet.

Bildet viser deler av en flokk med spekkhoggere og flere knølhval som jakter på sild. De har ringet inn sildestimen og fråtser i mat. Dette er noe som kan oppleves langs kysten av Nordland og Troms i vinterhalvåret.

På Hornøya ligger fuglefjellet på den vestre delen av øya og her kan en oppleve spektakulære syn når tusenvis av fugl samles hvert år for å hekke. I fjellveggene her hekker blant annet alke, lomvi, polarlomvi, krykkje, lunde og toppskarv. Hornøya er også Norges østligste øy.

Turen opp til den 1020 meter høye Bjønneskortenatten i Sigdal kommunne er blitt en veldig populær tursti. Stien er kalt Madonnastien og i hovedsak bygget opp av steinheller av sherpaer fra Nepal. Arbeidet ble startet sommeren 2016 og ferdigstilt i 2019. På toppen er det plassert ut en plakat som viser hvor de omkringliggende toppene er.

Lys jordhumle hann og neslesommerfugl som sanker nektar på bakketimian. Bakketimian er en verdifull næringsplante for humler og mange andre insekter. Lys jordhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt i Norge unntatt høyt til fjells. Den kan være svært vanskelig å skille fra de andre jordhumlene, men hannen er karakteristisk med sin påfallende lyse ansiktsbehåring. Kilde: Artsdatabanken.

Dompap er en ganske stor og kompakt bygd fink. Den er vanlig i skog over store deler av landet, og er hovedsakelig standfugl. På grunn av sitt tilbaketrukkede og stillferdige levevis er det lettest å legge merke til den på foringsplasser, der dette bildet er tatt. Her en hann med karakteristisk rød kropp.

Hvitkinngås hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja. Bestanden på Svalbard har vært i kraftig vekst, og talte i 2005 ca 27.000 individer, etter at den var beregnet til noen få hundre på slutten av 1940-årene. Disse passerer norskekysten hver vår og høst på vei til og fra overvintringsområdene i Skottland. Østlandet har også en liten bestand som de siste årene har tatt seg kraftig opp. Bildet viser hvitkinngås i hekkeområde på Svalbard.

Fjellrypa er en stedstro fugl tilpasset det ugjestmilde og karrige vinterfjellet over tregrensa. Her er den fotografert om høsten på Sognefjellet.

Stillehavsøsters kommer opprinnelig fra Asia, men er spredd til andre deler av verden for å dyrkes. Dette er en art som forandrer habitatet den etablerer seg i. Den finnes ofte helt oppe i fjærebeltet og tåler tørrlegging på fjære sjø. Den danner tette bestander og kan skape skjellbanker eller rev som endrer miljøet.

Storken er lett gjenkjennelig med sin lange hals og nebb og svarte og hvite fjærdrakt. Den hekker i åpent kulturlandskap med våtmark i store deler av Europa nord til Skåne i Syd-Sverige. Reiret plasseres på hustak, piper, kirketårn, telefonstolper, i trær ol.l. Storken opptrer iblant også på steif i Norge, og er til og med registrert overvintrende. Arten overvintrer normalt i tropisk Afrika.

En reinsjeger som stiller seg inn for å felle et dyr. Flokken tilhører Norefjell-Reinsjøfjellet villreinstamme.

Lunde er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm. Lundefuglen hekker i jordhuler eller under stein i steinurer.

Gaupe (lynx lynx) er det eneste viltlevende kattedyret i Norge. Det er et sky skogsdyr som lever av rådyr og mindre pattedyr. Dette bildet er tatt under kontrollerte forhold.

Bildet viser en fliokk med ismåker og noen polarmåker som spiser på et kadaver, trolig av en hvithval, i drivisen. Ismåke er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året og som hekker i kolonier. Det er en middels stor måke med helhvit fjærdrakt, svarte bein og gult nebb med mørk basis. Arten har en sirkumpolar, arktisk utbredelse, og den er sjelden i global målestokk. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par, der Svalbardbestanden er estimert til 1000-2000 par med størst tetthet i de nordlige og østlige delene av øygruppen. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåke være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Klatremus tilhører korthalemusene, med en hale som er bare halvparten av kroppslengden og med rødbrun palsfarge på ryggen. Den er svært lik sine 2 slektninger rødmus og gråsidemus, som har noe kortere hale. Klatremus finnes i det meste av Norge nord til Rana i Nordland, der rødmusa overtar. Klatremusa lever fortrinnsvis i skog. Den er en god klatrer og finner mye av føden i trær. Bestanden varierer sterkt med toppår hvert tredje til fjerde år, såkalte smågnagerår.