Alke hekker i kolonier i utilgjengelige streinsprekker og på klippehyller. I Norge er den vanlig langs kysten fra Møre og Romsdal og nordover.

Liten salamander (Triturus vulgaris) hann under vandring til yngeldammen.

Svalbardrein i mars. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det harde klimaet. Her er den fotografert foran Hiorthfjellet.

En fjorårskalv av elg som beiter vier og geitrams i en vegkant.

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterlt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme. Her en liten bloddråpesvermer på en rødknapp. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Geiter på urterik naturbeitemark.

Gulerla har en form som er ganske lik linerle, men med en gul underside og en mer olivenfarget overside. Hunnen har mattere farger og ryggen er mer grå enn hos hannen. Arten er utbredt over det meste av den Europa og i Alaska. Den er en insekteter som lever i åpent landskap, helst ved våtmarker og gjerne i tilknytning til beiteområder. Gulerle er en utpreget langdistanse-trekkfugl som overvintrer i tropisk afrika, kommer til Norge i mai og forlater landet igjen i september. Bildet viser en hannn gulerle, som sitter i toppen av en gran..

Bildet viser en svalbardrype-hann i overgang til sommerdrakt. Svalbardrype er en stedegen underart av fjellrype, men er større og mer rødbrun i sommerdrakt enn fjellrype på fastlandet. Det er den eneste landfuglen som oppholder seg på Svalbard året rundt. Utbredelsen er begrenset til Svalbard og Frans Josefs land. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

tedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en isbjørn som spiser på et rester etter et hvalkadaver. Kilde: Norsk polarintitutt. Http://www.Npolar.No/no/arter/isbjorn.Html

Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord-Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl øst i Hedmark. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen. På bildet ser du lappugla sittende på en høyspentledning. Kraftnettet dreper mange fugl hvert år i Norge, både gjennom kollisjoner med ledningene og ved elektrokusjon. Elektrokusjon innebærer at en fugl samtidig kommer i berøring med to strømførende ledninger, eller en strømførende ledning og en jordet del av et elektrisk anlegg med det resultat at fuglen dør av elektrosjokk.

Spissnutefrosk yngler i dammer, tjern og innsjøer i lavlandet på Østlandet. Arten trues av en stadig gjengroing og nedbygging av dammer. Her kvekkende hanner i parringstiden.

Hare, også kalt nordhare, er en stor gnager som veier 2,5-5 kg som voksen. Den har karakteristisk utseende med lange og kraftige forbein og lange ører. Om sommeren har alle populasjonene pels i forskjellige bruntoner. Der det er snø om vinteren skifter haren til hvit vinterpels. Hare er et nattaktivt dyr som er utbredt over hele Norge. Den er finnes forøvrig nesten over hele Fennoskandia og helt til østlige Sibir.

Barn har det gøy på beite med små lam. Her får et lite lam litt brød.

Ung slettsnok. Slettsnok har et karakteristisk mønster med mørke flekker på ryggen, en stor mørk flekk på hodet og en mørk øyestripe. Den er den mest varmekjære av 'ormene' våre, og liker seg best i sørvendte lier. Slettsnoken tar seg spesielt godt frem i bratt terreng og kan også klatre i trær. Slettsnoken biter gjerne, men er ikke giftig. Den er en mini "kvelerslange" med sterk muskulatur som dreper byttet sitt ved kveling.

Krikkanda er den minste av gressendene våre. Den trives best i grunne og næringsrike innsjøer, men kan også treffes høyt opp på fjellet. Krikkanda er en trekkfugl. Hannen er mer fargerik enn hunnen.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Selen havert er lett kjennelig med sitt hestelignende hodefasong og sin lange snute. Hannene kan bli optill 2,3 m lange, og veie over 300 kg, mens hunnene er betydelig mindre. Havert er en typisk kystsel som finnes langs store deler av vår kyst, der de ofte lever på bunnfisk på gode fiskeplasser. Selene er derfor utsatt for å sette seg fast og drukne i fiskeredskap. Havert er hovedvert for parasitten torskekveis. Her ligger en havert på et skjær sammen med hvitkinngås og svartbak.

Praktærfuglen er en arktisk dykkand i nær slekt med ærfugl. Hunnfuglen er svært lik ærfuglhunnen, mens hanner i praktdrakt har umiskjennelig orrangegul nebbknøl, lillarødt nebb og blålig isse og nakke. Praktærfugl hekker i de høyarktiske delene av Nord-Amerika og Russland, samt mer fåtallig på Grønland og Svalbard. Den er bare funnet hekkende ytterst få ganger i fastlands-Norge, men er relativt vanlig i Nord-Norge om vinteren. Bildet viser en flokk med praktærfugl i flukt.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Flaggspett (Dendrocopos major) hann med rød nakke. Dette er vår vanligeste hakkespett. Bildet er tatt på foringsplass.