Den røde brennmaneten er den vanligste brennmaneten langs kysten vår. Enkelte somre kan brennmanetene bli meget tallrike og til stor sjenanse for badende og fiske. Brennmanetene lever i ca. ett år, og de voksne dør i løpet av vinteren. Bildet viser flere brennmaneter som er skylt opp på stranda.

Senvinter og vår er en viktig tid for orrfuglen. Det er da hannene samles på de tradisjonelle spillplassene og kjemper om hunnenes gunst. Spillplassen er gjerne en åpen myr, men kan også være et islagt vann eller åpne koller i fjellskoggrensa. Kampene kan være harde da det stort sett bare er de tøffeste som får mulighet til å parre seg med orrhønene. Orrhønene kommer inn på leiken i slutten av april til starten av mai litt avhengig av hvor høyt over havet, og hvor i landet leiken er.

Polarmåka er en arktisk måke som hekker blant annet på Svalbard. Høst og vinter kan den sees av og til langs kysten av Norge, mest i nord. Polarmåka er sammen med storjoen den eneste flygende predatoren av betydning på Svalbard. Den hekker gjerne i nærheten av og i sjøfuglkolonier. Her er en ung polarmåke avbildet.

Svarttrost er en av våre vanligste trostearter, som finnes i all slags skogsterreng, parker og hager. Hanner er svarte med gult nebb, mens hunner og ungfugler er mørkebrune med mørkt nebb. De fleste fugler trekker ut av landet og kommer tilbake i mars/april, mens endel fugler overvintrer. Flest fugler overvintrer i vintre med mye rognebær og i milde vintre. Bildet viser parkmiljø med svarttrosthann.

Marin forsøpling har blitt et stort miljøproblem. For eksempel setter fugler, sjøpattedyr, hummer og andre dyr seg fast i redskaper og skades av plast de spiser. Plast bidrar til forurensing av verdenshavene, tas opp i næringskjeden og blir sannsynligvis til slutt en del av vår mat. Bildet viser stokkand som søker næring blandt plastsøppel, annen søppel, blader og pinner ved Rådhusbrygga i Oslo.

Bildet viser ullborre med lys jordhumle langs en veikant. Ullborre er en toårig fremmed kurvplante som blir opptil 120 cm høy. Som andre borre-arter har frøkapselen små krokar som lett festar seg til dyr og mennesker og på den måten kan spre seg effektivt. Frøkapselens egenskaper har gitt namn til borrelåsen. Ullborre hører hjemme i Europa og Vest-Asia og er trolig kommet inn til Norge med ulike transporter rundt midten av 1800-tallet.

Ungfugl av dvergmåke i flukt. Dvergmåka er en av våre sjeldneste hekkefugler. Det er en østlig innvandrer, som har etablert til i Pasvik. Den hekker i innsjøer og sumper.

Geiter og villsau på urterikt fjellbeite.

Naturvernforbundet i Buskerud sin tradisjonelle slåttedugnad og hesjing på gamlemåten, med hest og håndrake. Dette er en av få større artsrike, ugjødsla slåtteengene i lavlandet. Hesten var en viktig arbeidsressurs før motoriserte redskaper kom.

Polarmåke er en arktisk måke som blant annet hekker på Svalbard. Utenom hekketiden kan den sees langs norges kyst, mest i nord. Polarmåka er sammen med storjoen den eneste flygende predatoren av betydning på Svalbard. Den hekker gjerne i nærheten av og i sjøfuglkolonier. Bildet viser en voksen polarmåker ved et isfjell på Svalbard.

Villsau på etterbeite på innmark.

Villreinen lever i fjellområder i Sør-Norge. Nesten hele den europeiske bestanden av villrein lever her, noe som gjør den til en ansvarsart som vi er særlig forpliktet til å ta vare på. Opprinnelig fantes det villrein i hele landet, men mye har endret seg i løpet av de siste hundre årene. I Nord-Norge ble det en gradvis overgang til tamreindrift, mens villreinflokkene i Sør-Norge holdt på å bli utryddet på grunn av jakt. Utbygging og menneskelig aktivitet har ført til en oppsplitting av arealene villreinen kan bruke. Villreinen som tidligere kunne forflytte seg ganske fritt innenfor fire store sammenhengende fjellområder i Sør-Norge, bruker i dag 24 mer eller mindre adskilte områder. Presset på leveområdene har økt og pågår fortsatt. Sykdom og klimaendringer er også del av utfordringsbildet i dag. Villreinen blir ofte omtalt som fjellets nomade, siden det marginale og ustabile livsgrunnlaget i fjellet krever at villreinen ofte må forflytte seg over store avstander for å finne tilstrekkelig mat. Klima, vegetasjon, geografiske forhold og menneskelig aktivitet er avgjørende for hvor villreinen vandrer til ulike årstider. Bildet viser en stor reinskalv om høsten.

Lavskrike (Perisoreus infaustus) er en kråkefugl knyttet til store sammenhengende gammelskogsområder. Arten har hatt tilbakegang de siste 50 årene.

Islandshest på fjellbeite.

Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord-Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl øst i Hedmark. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen. På bildet ser du lappugla sittende på en høyspentledning. Kraftnettet dreper mange fugl hvert år i Norge, både gjennom kollisjoner med ledningene og ved elektrokusjon. Elektrokusjon innebærer at en fugl samtidig kommer i berøring med to strømførende ledninger, eller en strømførende ledning og en jordet del av et elektrisk anlegg med det resultat at fuglen dør av elektrosjokk.

Polarlomvi er en typisk alkefugl med svart og hvit fjærdrakt. Den ligner på lomvi, men har litt kortere og kraftigere nebb med en smal hvit stripe langs kanten av overnebbet. Polarlomvien er en arktisk art som på fastlandsnorge kun hekker i meget små antall i noen få fuglefjell i Finnmark. Den er imidlertid en tallrik hekkefugl i fuglefjell på Bjørnøya og Spitsbergen og ellers sirkumpolart gjennom hele Arktis. Den hekker i tette kolonier på smale hyller i bratte klippevegger, ofte flere tusen par sammen. Bildet viser en gruppe med polarlomvier stående på et isflak i Raudfjorden nord på Svalbard.

Solblom (Arnica montana) er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. For hardt hestebeite kan imidlertid være skadeling for planten og de mange insekter som lever av planten.

Harr er en fisk i laksefamilien og lever hele livet i ferskvann. Den innvandret til Norge rett etter siste istid og du kan finne den fra Finnmark i nord og til flere av de store vassdragene i sør som Glommavassdraget, Trysilvassdraget og Gudbrandsdalslågen. Med menneskets hjelp har den også spredd seg til Lesjaskogsvatnet og derifra vestover ned i Rauma. Den lever som tidligere nevnt hele livet i ferskvann, ofte i store elver. Den gyter som regel i elver tidlig på våren. Selve gytingen er lik den vi ser hos ørret og laks ved at de «graver» seg gytegroper hvor eggene legges.

Elvesandjeger er en sjelden art som er knyttet til sand og siltflater langs elvebredder i store vassdrag. Det er en art som har gått tilbake, mye på grunn av vannkraftutbygging, siden fravær av naturlige vannstandsfluktuasjoner fremmer gjengroing av leveområder. Inngrep langs vassdragene er også en viktig trussel.

Død lomvi i vinterdrakt som er et måltid for måker, her en ung gråmåke. Enkelte høster er det funnet mange døde lomvier som sannsynligvis er omkommet på grunn av matmangel. Overfiske og klimaendringer er årsaker til at bestandene av lomvi har gått kraftig tilbake.