Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Gråspurv er en kraftig spurv, med stort hode og kraftig, kjegleformede nebb. Hannen har sjokoladebrun nakke/hodesider, og mørk strupe/hakelapp, mens hunnen er farget jevnt gråbrun. Gråspurven ligner den nær beslektede pilfinken, der begge kjønn har en svart flekk på kinnet. Gråspurven er en selskapelig fugl som holder til i flokker nær menesker i byer og tettsteder. Den er vanlig og regnes som verdens mest utbredte fugl. Bildet viser en hann.

En krykkje kommer flygende over isen ved Raudfjorden nordvest på Spitsbergen.

Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne åtsler også. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968. Bildet viser en ung havørn i et fuglefjell, og alkefugler som flyr forbi. Her livnærer den seg av både voksne fugler og ungfugler. Når hekkefuglene i fuglefjellet flykter unna ørna benytter ravn og stormåker seg av anledningen til å røve reir.

Barn har det gøy på beite med små lam. Her får et koppelam sin daglige dose melk.

Lunde hekker i Norge i sjøfuglkolonier fra Rogaland til Varangerfjorden i Finnmark, men det meste av bestanden holder til fra Lofoten til Nordkapp. Føden består av småfisk. Lunden overvintrer ute i havet fra Barentshavet og sørover i Nord-Atlanteren. Lunde er fremdeles Norges tallrikeste sjøfugl. Men mange bestander har opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm. Bildet viser portrett av lunder i sommerdrakt.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser knølhval som hopper.

Haukugle er en delvis dagaktiv ugle som hekker i fjellskog og nordlige skoger. Den legger gjerne reiret sitt i toppen av en høystubbe. Antallet fugler varierer mye fra år til år, avhengig av smågnagertiltgangen. Bildet viser en haukugle som kommer tilbake til reirhullet med en mus.

Ringgås er den minste av gåseartene våre, kun på størrelse med gravand. Ringgåsa er en liten svart- og gråfarget gås. Den har en mørkere fjærdrakt enn hvitkinngås og virker slankere med en lengre hals enn denne. Halsen og hodet på ringgåsa er sotfarget, og voksne fugler har et grålig bånd på begge sider av halsen. Ringgåsa har en sirkumpolar utbredelse og er nok den av gåseartene som har den mest polare utbredelsen. Man kan se to underarter av ringgås i Norge, lysbuket ringgås som hekker på Svalbard og mørkbuket ringgås som hekker på den russiske tundraen. Begge underartene opptrer langs norskekysten under vår- og høsttrekket. Ringgjessene som hekker på Svalbard overvintrer i Danmark, Nederland og i Storbritannia. Bildet viser en ung mørkbuket ringgås.

Gråstrupedykker er en forholdsvis stor dykker. Om sommeren har den kastanjebrun hals, og svart kalott og nakke. Det grå hake- og kinnpartiet lyser på lang avstand. Om vinteren forsvinner den brune halsfargen. Gråstrypedykker har en østlige utbredelse i Europa, der den hekker i næringsrike våtmarker. Det finnes relativt små hekkebestander i Danmark og Sverige, samt at noen få par hekker i Norge (Troms). I vinterhalvåret fra september til april er arten ganske vanlig forekommende langs store deler av norskekysten nord til Troms. Bildet viser gråstrupedykekr i sommerdrakt.

Sauer som er slipt på frisk fjellbeite i Jotunheimen. Her med utsikt mot Visdalen, Veotindan og Memurutindan.

Blågrønn øyenstikker er en av våre største og mest vakre mosaikkøyenstikkere. Hannen har cyan-blågrønt mosaikkmønster med store og små flekker og linjer på bakkroppen. Hunnen er mørk med grønne flekker i samme mosaikkmønster. Bildet viser en hunn som legger egg. Blågrønn øyenstikker er vanlig forekommende i tilknytning til vannforekomster i kulturlandskapet på Østlandet, Sørlandet og sydlige del av Vestlandet.

Lemen på vandring, svømmende over en elv. Lemen er en smågnager i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellet. Lemen utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler. Arten har et svært høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 8-10 unger og få 3-5 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med svært lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I gode lemenår kan man se hundrevis av dyr i fjellet. Lemen en ansvarsart for Norge siden en betydelig del av verdensbestanden lever i Norge.

Vannrikse er en uvanlig våtmarksfugl i Sør-Norge, som lever skjult i næringsrike våtmarksområder med høy vegetasjon, vanligvis i takrørskoger. Noen trekker sørover om vinteren, mens andre overvintrer på steder med åpent vann. Bildet viser en overvintrende fugl.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en hunn og hannfarget fugl som sitter i en einer. Einerbær er en viktig næringskilde for konglebit.

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften.

Gulspurv er en vanlig standfugl knyttet til buskmark og kantsoner i kulturlandskapet. Bildet viser en gulspurv som synger.

Svarthalsdykker er en uvanlig skandinavisk fugl, som det er gjort noen få hekkefunn av i Norge. Den hekker normalt i næringsrike innsjøer i lavlandet, helst i kollonier med hettemåke. Bildet viser svarhalsdykker som fanger insekter på vannoverflaten.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge var det inntill 2005 bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig. I 2005 startet myndighetene med et avlsprosjekt på fjellrev med tanke på å styrke den ville bestanden. De bygget da Sæterfjellet avlsstasjon i høyfjellet på Oppdal. I perioden 2006–2011 er det født 217 valper i stasjonen som er satt ut i henholdsvis Saltfjellet–Junkeren i Nordland, Sylane og Dovrefjell, Knutshø i Sør-Trøndelag–Oppland og Finse i Hordaland. Utsettelsesområdene er i senere år utvidet og bestanden er økende. Bildet viser en fjellrev på Hardangervidda.

Svarthalsdykker er en uvanlig skandinavisk fugl, som det er gjort noen få hekkefunn av i Norge. Den hekker normalt i næringsrike innsjøer i lavlandet, helst i kollonier med hettemåke.