Bildet viser at blåskjell renser sjøvann svært effektivt. Etter to timer var vannet i akvarie klart, i motsetning til akvarie uten blåskjell. Favorittmaten deres er planteplankton, men de spiser også små dyr. Ved å filtrere vann, sørger de for både mat og renere hav. Et voksent blåskjell kan filtrere hele 100 liter vann i døgnet! Gjellene fanger maten, små hår fører den til munnen, og resten av vannet pumpes ut igjen. Kilde: Havforskningsinstituttet

Bildet viser at blåskjell renser sjøvann svært effektivt. Etter to timer var vannet i akvarie klart, i motsetning til akvarie uten blåskjell. Favorittmaten deres er planteplankton, men de spiser også små dyr. Ved å filtrere vann, sørger de for både mat og renere hav. Et voksent blåskjell kan filtrere hele 100 liter vann i døgnet! Gjellene fanger maten, små hår fører den til munnen, og resten av vannet pumpes ut igjen. Kilde: Havforskningsinstituttet

Bildet viser breiflabb på sandbunn i et akvarie. Breiflabben kan bli opptil 200 cm lang og veie over 70 kg, men er vanligvis betydelig mindre. Den er som oftest brun eller grå på ryggsiden, med mørkere flekker. Buken er helt hvit. Kroppen er flattrykt med et veldig bredt hode, som utgjør nesten halve lengden av fisken. Brystfinnene er runde og meget store. Den fremste finnestrålen i første ryggfinne er omdannet til et «fiskeredskap» som den bruker for å lokke til seg andre fisker mens den ligger stille. Når byttet er nære nok blir den sugd sugd inn i gapet. Breiflabben er en mester i kamuflasje og går omtrent i ett med bunnen. Breiflabben blir ofte observert halvveis nedgravet i sand og er lett å overse på grunn av sin gode kamuflasje. Den er en typisk bunnfisk. Breiflabb er vanlig i hele østlige del av Atlanteren, men finnes vest i Atlanteren. Den er vanlig langs langs hele Norges kyst. Breiflabb blir regnet som en meget god matfisk og det forgår et kommersielt fiske etter den. Insulin ble første gang isolert fra bukspyttkjertelen til breiflabb.

Atlantisk kveite som svømmer fritt i et akvarie, med torskefisker i bakgrunnen. Atlantisk kveite er den største beinfisken i Nordatlanteren, med en lengde på opptil 3,5 meter og en vekt på opptil 350 kg. Den skilles fra den nærstående blåkveiten ved at sidelinjen går i en bøy. Atlantisk kveite har grå øyeside og hvit blindside. Den er en utpreget rovfisk. Fisken er utbredt langs begge sider av Nord-Atlanteren og lever langs hele Norskekysten og bankene utenfor. Kveite er en av våre mest ettertraktede matfisker. Arten er samtidig svært følsom for beskatning på grunn av sen vekst, høy alder ved kjønnsmodning og ansamling i gytegroper.

Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Torsken er den økonomisk viktigste fisken i torskefamilien, med et omfattende fiske. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'.

Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Torsken er den økonomisk viktigste fisken i torskefamilien, med et omfattende fiske. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'.

Rødspette er en flyndrefisk. Den er lett gjenkjennelig på sin brune, glatte overside med de karakteristiske røde «spettene». Den blir normalt ca. 50 cm lang og veier rundt 1 kg. Rødspette kan ligne på sandflyndre, som også har røde flekker, men skiller seg fra denne ved tett sidelinje. Sandflyndras sidelinje gjør en bue over brystfinnen. Rødspetta lever på sandbunn ned til ca. 250 m dyp langs hele norskekysten. Rødspetta er en svært god matfisk som er økonomisk viktig.

Laksen har et lite, spisst hode og slank kropp, som er tykkest ved ryggfinnen. Den kan lett forveksles med sjøørret, men har lengre og smalere halefinnerot, svak kløft i halefinnen (sjøørret nesten rett) og få eller ingen kroppsflekker under sidelinjen. Laks lever i Nordatlanteren og vandrer om høsten opp i tilstøtende elver med steinbunn for å gyte. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet. Laksen er svært ettertraktet blant sportsfiskere, samtidig som oppdrett av laks er en av norges viktigste eksportnæringer.

Gråsteinbit er den største steinbit-arten, med en lengde på opptil 125 cm og en vekt på opptil 20 kg. Tennene skiller den fra andre steinbitarter. Begge kjevene er utstyrt med sterke kjegleformete fortenner, to rader med store ruglete jeksler på sidene, og to rekker med lignende jeksler i midten av ganen. Disse tennene bruker steinbiten til å knuse de harde ryggskjoldene og skjellene til krepsdyr og bløtdyr som den livnærer seg av. Gråsteinbit lever mer stasjonært og kystnært enn de andre steinbit-artene. Den er utbredt langs hele norskekysten, i Barentshavet og rundt Svalbard.

Lyren er en torskefisk som kan bli inntil 130 cm lang og 10 kg. Den mangler skjeggtråd og er underbitt. Sidelinjen er ganske mørk og tydelig. Den buer markant nedover under første ryggfinne, i motsetning til sei sei som har en rett og lys sidelinje. Lyren er utbredt nordøst i Atlanterhavet og finnes langs hele norskekysten. Den liker seg best over hard bunn gjerne i nærheten av land.

Bildet viser en dame som fotograferer torskefiskene torsk og sei i et akvarium. Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'. Sei kan bli opptil 120 cm lang og veie over 20 kg. Buken og sidene er sølvgrå, mens ryggen er mørkere. Bare ungfiskene har en kort skjeggtråd. Både torsk og sei er økonomisk viktige fiskeslag, med et omfattende fiske.

Laksen har et lite, spisst hode og slank kropp, som er tykkest ved ryggfinnen. Den kan lett forveksles med sjøørret, men har lengre og smalere halefinnerot, svak kløft i halefinnen (sjøørret nesten rett) og få eller ingen kroppsflekker under sidelinjen. Laks lever i Nordatlanteren og vandrer om høsten opp i tilstøtende elver med steinbunn for å gyte. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet. Laksen er svært ettertraktet blant sportsfiskere, samtidig som oppdrett av laks er en av norges viktigste eksportnæringer.

Bildet viser ett barn som studerer en stor torsk i et akvarium. Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Torsken er den økonomisk viktigste fisken i torskefamilien, med et omfattende fiske. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'.

Laksen har et lite, spisst hode og slank kropp, som er tykkest ved ryggfinnen. Den kan lett forveksles med sjøørret, men har lengre og smalere halefinnerot, svak kløft i halefinnen (sjøørret nesten rett) og få eller ingen kroppsflekker under sidelinjen. Laks lever i Nordatlanteren og vandrer om høsten opp i tilstøtende elver med steinbunn for å gyte. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet. Laksen er svært ettertraktet blant sportsfiskere, samtidig som oppdrett av laks er en av norges viktigste eksportnæringer.

Fjesing er en fisk som blir opp til 40 cm. Om sommeren lever den nedgravd i sanden, på grunt vann så bare øynene stikker opp, men vanligvis ikke så grunt at den sjenerer badende. Når det kommer et bytte forbi, stikker den raskt frem og griper med den store munnen. Om vinteren trekker den ned på dypere vann. Fjesingen har en stor spiss pigg på gjellelokket og de to første piggene i forreste ryggfinne har giftkjertler ved rota. Giften fører til en meget intens smerte i stikksåret og enkelte ganger til hevelser og rødhet rundt stikkstedet. Av og til kan man få en generell uvelhetsfølelse som for eksempel kvalme, hodepine og frysninger. Fjesing finnes i Middelhavet og Øst-Atlanteren nord til Trondheimsfjorden. Fjesingen har ingen økonomsik betydning.

Silda er en feitfisk som blir opptil 40 cm lang, har en tett kropp som er sammentrykket fra sidene, har store blanke skjell og stor kløftet halefinne. Den er en utpreget stimfisk, som stort sett lever av plankton og små krepsdyr. Silda gyter langs kysten i februar–mars. Etter klekkingen driver larvene med kyststrømmen. Sild forekommer i mange ulike bestander. Arten er en av våre viktigste matfisker, med en mengde anvendelsesområder. Den er også en viktig næringsfisk for mange sjøfugl- og sjøpattedyrarter. Sildebestandene har variert mye i mengde de siste tiårene, bl.a. som følge av overfiske. Dette har hatt innvirkning på sjøfuglbestandene.

Bildet viser en dame som fotograferer torskefiskene torsk, hyse og sei i et akvarium. Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Fiskenamnet er ei samandraging av 'tørrfisk'. Sei kan bli opptil 120 cm lang og veie over 20 kg. Buken og sidene er sølvgrå, mens ryggen er mørkere. Bare ungfiskene har en kort skjeggtråd. Hyse, som også kalles kolje, blir like stor som sei. Den har et tydelig overbitt, liten skjeggtråd og har tydelig sidelinje. Den kan lett skilles fra andre arter på den svarte flekken under første ryggfinne. Hysa finnes på begge sider av Nord-Atlanteren, med en av sine viktigste gyteområder utenfor kysten av midt-Norge. Hysa er en bunnfisk. Både torsk, sei og hyse er økonomisk viktige fiskeslag, med et omfattende fiske.

Stim med torskefiskene torsk, sei og hyse. Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'. Sei kan bli opptil 120 cm lang og veie over 20 kg. Buken og sidene er sølvgrå, mens ryggen er mørkere. Bare ungfiskene har en kort skjeggtråd. Hyse, som også kalles kolje, blir like stor som sei. Den har et tydelig overbitt, liten skjeggtråd og har tydelig sidelinje. Den kan lett skilles fra andre arter på den svarte flekken under første ryggfinne. Hysa finnes på begge sider av Nord-Atlanteren, med en av sine viktigste gyteområder utenfor kysten av midt-Norge. Hysa er en bunnfisk. Både torsk, sei og hyse er økonomisk viktige fiskeslag, med et omfattende fiske.

Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Torsken er den økonomisk viktigste fisken i torskefamilien, med et omfattende fiske. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'.

Sei er en toskefisk som kan bli opptil 120 cm lang og veie over 20 kg. Buken og sidene er sølvgrå, mens ryggen er mørkere. Bare ungfiskene har en kort skjeggtråd. Seien er en polulær sportsfisk og en viktig matfisk.