Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Stjernetistel er tilknyttet baserike tørrbakker og kalkfuruskog på Østlandet

Olivenfiltlav vokser på barken av gamle rikbarkstrær eller på rikere noe skyggefulle bergvegger som på bildet. Her er arten avbildet på berg i en bekkekløft.

En flokk med stær sitter på en kraftledning.

Ulvelav er en lavart som trives i kontinentale strøk og vokser på steder hvor det er god tilgang på død furuved. I tidligere tider ble laven brukt til å drepe ulv ved å forgifte åte med ulvelav. Her er den fotografert i Honnsrøve naturreservat som har en av Nord-Europas største forekomster av arten.

Gul pærelav vokser på glatt bark av løvtrær, særlig hassel og rogn, i kyststrøk fra Rogaland til Sør-Trøndelag. Den er relativt sjelden, og anses sårbar for hogst, treslagskifte og utbygging. Kilde www.artsdatabanken.no

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Fjellrype på fjellet en januardag

Stavklokke er knyttet til varme skoglier, berg og tørre bakker, mest i noe beitet landskap. Den er fortsatt utbredt over større deler av Sør-Norge, men mest på Austlandet. Observasjoner tyder på tilbakegang, og den er forsvunnet fra en lang rekke tidligere kjente lokaliteter (kilde: www.artsdatabanken.no)

Olivenlav er knyttet til eldre lauvtrær eller mosekledde bergvegger. Arten er truet av reduksjon i substrat grunnet flatehogst, plukkhogst og beitetrykk fra en voksende bestand av hjortedyr. Her fra gammel rogn i bekkekløft.

Rødtuppsopp Ramaria botrytis er en typisk art for boreonemorale edellauvskoger, men også for urterik furuskog forekomster i sistnevnte skogtype er særlig kjent fra indre fjordstrøk på Nordvestlandet.

Våren er tid for kurtise for ærfuglen. Hannene følger tett på hunnen i håp om å få parret seg.

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord. Her er den fotografert i Strykenåsen naturreservat.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Orkideen flueblom er en sjelden plante som vokser i kalkskog kun få steder i landet. Den har blomster som både ligner og lukter som en gravevepshunn. Samtidig med at blomstene springer ut klekkes gravvepshannen. De farer rundt på jakt etter en make, men finner bare flueblomsten, drar fra blomst til blomst, og resultatet blir bestøvning.

Huldregras (Cinna latifolia). Arten er knyttet til rike skyggefulle lokaliteter og er typisk for bekkekløfter og andre fuktige lokaliteter.

Elegant småfingersopp er knyttet til naturbeitemarker og andre åpne grasmarker.

Slettsnok har et karakteristisk mønster med mørke flekker på ryggen, en stor mørk flekk på hodet og en mørk øyestripe. Den er den mest varmekjære av 'ormene' våre, og liker seg best i sørvendte lier. Slettsnoken tar seg spesielt godt frem i bratt terreng og kan også klatre i trær. Slettsnoken biter gjerne, men er ikke giftig. Den er en mini "kvelerslange" med sterk muskulatur som dreper byttet sitt ved kveling.

Jaktfalken er vår største falk, omtrent på størrelse med en ravn. Fuglen er kraftigere og har bredere og buttere vinger enn vandrefalk, samt med mindre markert mustasje. Den er hovedsakelig standfugl, som hekker meget spredt i kyst- og fjellområder over store deler av landet. Jaktfalk overtar ravne- og fjellvåkreir i bratte fjellskråninger. Ryper (fjellet) og sjøfugl (kyst) er viktigste næringsvalg. Bestanden har gått tilbake de siste 100 år, sannsynligvis som følge av reduserte rypebestander, forstyrrelse og faunakriminalitet. Bildet viser en voksen fugl under jakt, med blodflekker etter tidligere bytte.

Marisko er en stor og praktfull blomsterplante, som er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Den finnes over store deler av landet, både på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og i Nord-Norge.