Lomvi hekker vanligvis i store antall i bratte klippevegger på øyer. I Norge finnes arten i fuglefjell langs lysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvrkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser lomvier i sommerdrakt, under innflyvning til hekkeplassen.

Barn som tørker seg etter en svømmetur i sjøen. Hovedstaden med Rådhuset i bakgrunnen.

Beitende svalbardrein i kystlandskap. Fremdeles sitter basten på geviret i august. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det tøffe klimaet.

Firflekklibelle (Libellula quadrimaculata) er en av våre vanligste øyenstikkere. Den lever i vann og dammer i lavlandet nord til Nordland. Her sitter et dyr på sin vaktpost på en elvesnelle.

Tur i fjellskogen om vinteren. Tåke gir en trolsk stemning, men man skal passe seg for ikke å gå se vill. Trærne bøyer seg på grunn av rim og fuktig snø.

Turen opp til fjellplatået Prekestolen over Lysefjorden er en av Norges mest populære turistmål med besøkende turister fra hele verden. Prekestolen hadde over 300 000 besøkende i 2022.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Bildet viser store mengder sandpupin langs en vei ved et hyttefelt. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Kulldriften på Svalbard har satt sine tydelige spor. I flere tiår etter at kulldriften har opphørt og slagghaugene har ligget i ro forurenses vann, jordmonn, og vegetasjon. Undersøkelser foretatt i 2018 viser at denne bekken ved en gruvetipp fremdeles hadde svært dårlig vannkvalitet, som følge av høye konsentrasjoner av kobber, nikkel, sink, aluminium, jern og sulfat.

Nordlyset danser over himmelen innerst i Longyeardalen på Svalbard en tidlig natt i mars.

For mange familier er bærplukking en viktig friluftsaktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på syltetøy, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her plukkes molter, som først og fremst vokser på myrer.

Fuglereir er en orkide uten klorofyll som vokser saprofyttisk på kalkrik jord i skog. Den skaffer næring fra mycorrhizasopp. Navnet har den fått fra rotstengelen og røttene som ligner et fuglereir.

Humle som sanker nektar på bakketimian, som er en verdifull næringsplante for humler. Dette er sannsynligvis en hunn av kragejordhumle. Kragejordhumle er i Norge mest vanlig langs kysten på Vestlandet. Den er svært vanskelig å skille fra lys jordhumle og kilejordhumle, men har et bredere kragebånd som går et godt stykke under vingefestene. Kilde: Arsdatabanken.

Praktærfuglen er en arktisk dykkand i nær slekt med ærfugl. Hunnfuglen er svært lik ærfuglhunnen, mens hanner i praktdrakt har umiskjennelig orrangegul nebbknøl, lillarødt nebb og blålig isse og nakke. Praktærfugl hekker i de høyarktiske delene av Nord-Amerika og Russland, samt mer fåtallig på Grønland og Svalbard. Den er bare funnet hekkende ytterst få ganger i fastlands-Norge, men er relativt vanlig i Nord-Norge om vinteren. Bildet viser en flokk med praktærfugl i flukt.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

En fornøyd jente som har funnet et fint kantarellsted.

Sjokoladekjuke er en sopp knyttet til rik granskog med mye død ved. Den finnes på godt nedbrudte stokker.

Lungenever er en signalart på gamle løvtrær på fuktige lokaliteter. Den kan danne store, tette bestander på stammen av eldre løvtrær. På rike lokaliteter kan den også forekomme på bergvegger, store steiner eller grankvister.

Prestejordstjerne er en sjelden jordtjerne som er knyttet til rike kalkskoger. De aller fleste funn i Norge er gjort på Østlandet. Her ett eksemplar som nylig har åpnet seg og ett som er i ferd med å åpne seg.

Storspove er en meget stor vadefugl, med et karakteristisk langt nedoverbøyd nebb. Den hekker spredt i tilknytning til våtmarker og enger over mesteparten av landet, men mest langs kysten. Storspove overvinter hovedsakelig i Vest- og Sør-Europa.